Live at The Fillmore East - March 6 & 7 1970

Neil Young & Crazy Horse

CD (2006) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Utopien, del en

Første smule av det som skulle være verdens største kake.

Av Tor Martin Bøe

Del på facebook06.11.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

I'd like to introduce... you... to the band, and the band to you, Crazy horse - this is Danny Whitten on guitar...

Det har gått 22 minutter og 41 sekunder. Over halvparten har gått med til "Down by the river". To minutter har gått med til "Wonderin'", fullstendig fri for "doo-wop"-en som den senere skal slite med på Everybody's rockin'.

Og Danny Whitten spiller gitar.

18. november 1972 er milevis unna. Crazy Horse er verdens beste band. Neil Young er verdens beste vokalist. Publikum på Fillmore East vet det. Verden begynner å skjønne det. Dette er dokumentasjonen.

I alle fall en bit av den.

I flere år har Neil Young gnurt på Utopia, boksen over alle bokser, de såkalte Archives. Ryktene har for lengst nådd tabloide høyder. Den har hatt både 10, 20 og 100 CDer. Den har vært stor som King Kongs kiste og fylt med leksikalia som vil forklare oss alle Neils hemmeligheter, og hva han egentlig mente med åttitallet. Det skulle være verdens største kake. Etter Fillmore East ser det ut som vi må ta til takke med krempyntede smuler, strødd ut over de neste 35 årene.

Konsertene 6. og 7. mars på Fillmore East besto av et akustisk og et elektrisk sett. Dette er bare den elektriske delen. Dessuten mangler av en eller annen grunn "Cinnamon girl" . Bare Neil Young vet hvorfor.

Det som er med er forgylt gitarrock. De 17 minuttene "Cowgirl in the sand og 12 minuttene "Down by the river" varer, forteller at Danny Whitten var den eneste som kunne følge Neil Youngs strenger, og noen ganger til og med overgå ham. De drøye tre minuttene som "Everybody knows this is nowhere", "Winterlong" og "Wonderin'" varer hver for seg, fortsetter fortellingen om Neil Youngs låter som blir liggende i både fem og ti år før de kommer på plate. Gitarsamspillet som gjør Everybody knows this is nowhere-albumet så spesielt i Neil Young-samlingen, føles enda friskere på Fillmore East.

Lyden er nydelig. Opptaket kunne vært gjort i går. Og Crazy Horse spiller så tett, så riktig, så stramt, så bra at jeg nesten begynner å lure på om det er byttet ut med helt andre musikere.

Dessuten gjør de en versjon av "Come on baby let's go downtown" som sitter enda bedre enn det den senere skal gjøre på Crazy Horse's eget album.

Og Danny Whitten synger. Og Danny Whitten spiller gitar.

Men det kunne altså ha vært mer. Det burde ha vært mer. Det burde ha vært to timer. Det burde ha vært en omfattende og informativ booklet. Det burde ha vært så mye, mye, mye mer. Det kan for øvrig virke som om samlingen skal inkludere en tidligere konsert, etter som omslaget er merket som Archives disc 02.

Eller kanskje det også bare er et fiffig innfall. Noen ganger tror jeg nemlig han ler av oss, den godeste Neil. Jeg lurer på hvor lang vei han har til banken.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: