cover

At the End of Paths Taken

Cowboy Junkies

CD (2007) - Cooking Vinyl / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Country

Spor:
Brand New World
Still Lost
Cutting Board Blues
Spiral Down
My Little Basquiat
Someday Soon
Follower 2
It Doesn't Really Matter Anyway
Blue Eyed Saviour
Mountain
My Only Guarantee

Referanser:
Richard and Linda Thompson
Low
Mazzy Star

Vis flere data

Se også:
Early 21st Century Blues - Cowboy Junkies (2005)
Early 21st Century Blues - Cowboy Junkies (2005)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Noe å sove på

Innføring av strykere er ikke nok til å fornye Cowboy Junkies' uttrykk.

Jeg har ganske lyst til at dette skal være bra. For det jo flott når Margo Timmins stemmer til med sine brødre slik hun gjorde i 1988, på den sparsomme Trinity Sessions. Der klarte de på én kveld, med én mikrofon, å fange hjertene til mange platekjøpere. (Og dette til tross for at man knapt kunne høre dem.) Jeg er også veldig glad i platen Pale Sun Crescent Moon, som kom fem år senere. Her viste de at de kunne skru opp både volum og tempo, og fortsatt bevare den magien som de av mange er elsket for. Men det blir feil å si at jeg er veldig positivt innstilt. For etter forrige plate Early 21st Century Blues, som var en til tider ok plate, der de sang egne og andres sanger om krig og fred og sånn, er det ikke akkurat slik at jeg forventer meg en klassiker.

Nytt på denne plata er at de har fått med seg komponisten Henry Kurcharzyk til å arrangere strykere på flere av låtene, et trekk som gjør seg gjeldende allerede på første sporet, Brand New World. Jeg føler at det er nettopp dette som gjør at denne låta klarer å holde på oppmerksomheten min i fem og et halvt minutt. Margo Timmins synger som vanlig lavmælt og saakte, og jeg liker faktisk sluttpartiet best, der strykerne tar hovedrollen. Her skrus tempoet opp, og det blir ganske energisk og fengende mot slutten - og det er jo ikke hverdagskost for disse cowboyene.

Vi fades deretter pulserende inn i låt nummer to, Still Lost. Aller først må jeg nevne at den første assosiasjonen jeg får til vokalen her, er Cher. Du tror kanskje jeg mener Cher som i "Sonny &" , men der må jeg nok avkrefte. Jeg tenker spesielt på låta Believe, der hun løp løpsk med både auto-tuner og sølvparykk. Under dette ligger en elektronisk trommebeat og noen svevende synthstrofer, som gjør at jeg blir litt minnet på en genre som jeg egentlig ikke tør å nevne i 2007. (Host-kremt-triphop-hark. Beklager, jeg fikk noe i halsen.) Jeg velger uansett å fornekte dette, akkurat som jeg for lengst har fortrengt I Don't Want to Be A Soldier fra deres forrige album. (Som i hvert fall IKKE inkluderte rapping om Jesus.) Nei da, så det.

I tredje låt ut, Cutting Board Blues, prøver Michael Timmins seg på støyende bluesriff med fuzzgitar. Dette kan jo være veldig kult (bare hør på Royal Trux), men her føles dette bare unaturlig, og det minner litt om et slags forsøk på å tilnærme seg den røffere siden av for eksempel PJ Harvey. Og siden jeg allerede er godt i gang med å liste opp genre som er langt fra tidløse; det blir litt grønsjete.

Platen snurrer videre, og jo da, det er gode øyeblikk her. En av låtene som gjorde seg fortjent til repeat hos meg, er Blue Eyed Savior. Dette er også den mest nedstrippede av låtene, og jeg aner en sammenheng. Her er strykerne lagt vekk, og den eneste instrumenteringen er akustisk gitar. Det som hovedsakelig gjør at jeg liker denne låta, er at den har en melodi som setter seg. Felles på de fleste av låtene på dette albumet, er at versene ofte består av en melodilinje, som gjentas noen ganger, før refrenget kommer. (Som består av en ny melodilinje som gjentas, før verset tar over igjen) Dette blir fort monotont og kjedelig. Det kan nesten virke som om Michael Timmmins har tenkt: - Hei, på denne låta trenger vi ikke å slenge på strykere, her har vi jo en melodi!

Cowboy Junkies streber fortsatt etter å lage lune melodier, kombinert med mørke tekster. Lunt. Det er virkelig et beskrivende ord. Er de kanskje et av verdens luneste band? Når lune melodier kombineres med døsige stemninger, skal det svært lite til før kjedsomheten byr seg. På en del av låtene her, blir dessverre ordet døsig ikke bare beskrivende for musikken, men også for min fysiske tilstand.

På avslutningslåta, My Only Guarantee, slår de på julehit-tromma, og bringer inn barnekoret. Det føles deilig forfriskende når barna stemmer i på refrenget. Og jeg blir usikker; er dette barnekoret så fantastisk flott, eller har jeg rett og slett fått litt nok av Margo Timmins nå? Jeg tror det er en slags mellomting. En annen morsom detalj verdt å nevne om denne sangen, er at Margo synger: "My only guarantee: I will fuck you up." Jeg ler litt for meg selv når jeg prøver å forestille meg hvilke metoder denne tilsynelatende milde, ømme kvinnen har tenkt til å bruke for å få til dette.

Bildet på platecoveret viser et tau med en knute som former et hjerte. Jeg vil nesten si at det knyter seg litt hos meg også nå. Om ikke i hjertet, så iallfall ett sted langt inne i magen. Jeg sitter liksom med følelsen av å være snurt på noen gamle venner av meg, som tvinger meg til å komme med flaue referanser. Og i tillegg så kjeder de meg.

Hvis du er en av de som får frysninger bare Margo Timmins åpner munnen, og blir vill i blikket ved tanken på hennes stemme kombinert med myke strykere, vil du sikkert finne denne plata tilfredsstillende. For min del savner jeg de gode låtene, og jeg kunne ønsket meg mindre fokus på stemninger og mer fokus på melodier. Det som ofte kjennetegner et godt album for min del, er at jeg ikke vil at de skal slutte å spille når siste låt stopper. Dette stemmer til en viss grad med denne plata også. Når siste spor er omme tenker jeg: Åh, nå fikk jeg lyst til å sette på Pale Sun Crescent Moon. - Men først må jeg sove litt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sleepy Sun - Fever

(ATP Recordings)

Øya-aktuelle Sleepy Sun har sluppet sitt andre album, nok en god grunn å dukke opp i Middelalderparken også i år.

Flere:

Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf
The Modern Lovers - Modern Lovers