The Donca Matic Singalongs

Xploding Plastix

CD (2003) - Sony/BMG / Columbia / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Insert joystick in port 2

Hønefoss-utflytterne Xploding Plastix returnerer med japansk maksimalisme, men med redusert innhold for dansegulventusiastene.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook08.10.2003

Rastløse herrer utvikler seg fort. Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen returnerer med The Donca Matic Singalongs to år etter debuten, og med en multinasjonal i baklomma. Mens Xploding Plastix har vært på jordomseiling og gjort en formidabel innsats på konsertfronten, har de rukket å legge om referanselinja fra debutens jazzflørt til dataspill og hardere elektronikk. Hvis debuten hørte hjemme i en mørk jazzbule i New York finner The Donca Matic Singalongs seg lett til rette i en spillehall i Hong Kongs neonlys. Det dominerende uttrykket er iskaldt og elektronisk som på den innledende Donca Matic. Jeg får assosiasjoner til Østens mystikk, men ikke i buddhistmunk-betydningen av ordet. Det klør heller i fingra etter å gå en ny runde med Last Ninja III på C64 etter å ha vært igjennom åpningssporet. Geigerteller drar opp tempoet og referansene farer vestover til en spaghetti-western ute av kontroll. Det er definitivt blanda drops herrene legger på bordet denne gangen.

The Snarling Amble og Sunset Spirals innleder et nytt kapittel for Xploding Plastix med henholdsvis vokalbesøk fra Eek-A-Mouse og St. Etienne-dama Sarah Cracknell. Førstnevnte drar lydbildet mot Jamaica og reggae, mens Cracknell forleder de unge herrene henimot europeisk disco og listeplasseringer. Det er lett å avgjøre hvilket uttrykk som er mest malplassert i dette selskapet, og selv om Cracknell nok vil være en døråpner for herrene i et internasjonalt marked, er det ikke til å komme forbi at Sunset Spirals er et utskudd i XPs samlede verker så langt. Grei som singelutgivelse, men som lettvekter å regne på albumet.

Herrene forsvinner inn i neonlyset igjen på Tripwire med et repeterende tema og et lydbilde i grenselandet til house. Maskinene tynes til sitt ytterste når One Bullet Fits All sparkes i gang og det knitrer gromt når samplerne jobber overtid. Rytmen sier drum'n'bass, men lydbildet sier mer "drill" enn "drum". Uttrykket er oppjaget og over i warp-landskapet som så mange andre forsøker seg på om dagen. Resultatet blir skuffende uoriginalt. Debuten bød riktignok på Ninja Tune-aktige lydbilder, men herrene greide etter min mening å heve seg over kopistfella ved å vri uttrykket i en særegen retning. I dette tilfellet makter ikke duoen å finne sin egen vei, og forblir liggende sammen med en rekke andre warp-kopister.

The Famous Biting Guy er et soleklart høydepunkt på utgivelsen. Med debutantens entusiasme angriper herrene væpnet med et solid knippe samples fra den programmerte og animerte verden. På dette sporet beviser XP at de er uslåelige når de går sin egen vei og ser seg om etter inspirasjon i sitt eget referansevelde. Dizzy Blonde følger opp på samme skrudde manér med en rørende melodilinje som blir akompagnert av elektronisk støy og en hodestups holdning til elektronikk. Avslutningen er mollstemt, nesten asketisk til XP å være med behagelige melodier pakket inn i varsom elektronikk. Herrene mestrer det nedtonede uttrykket og kan med fordel la drillen bli værende igjen på herreværelset neste gang de begir seg inn i studio.

The Donca Matic Singalongs er ikke en ny versjon av Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents - og takk for det. Men i sammenlikning med debututgivelsen mangler oppfølgeren mye av iveren og entusiasmen som til enhver tid lå bak det første møtet med XP. Donca Matic virker trøttere på livet og hakket mer verdensvant på en avslepen og usympatisk måte sammenliknet med forgjengeren. Kanskje en naturlig utvikling for unge herrer, men når jeg riktig skal hygge meg er det debuten jeg trekker frem og lar ljome.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: