cover

Amassakoul

Tinariwen

CD (2004) - Wrasse / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Africana / Blues / Ørkenrock / Reggae

Spor:
Amassakoul 'n' Ténéré
Dualahila Ar Tesninam
Chatma
Arawan
Chet Bogassa
Amidinin
Ténéré Daféd Nikchan
Aldhechen Manin
Alkhar Dessouf
Eh Massina Sintadoben
Assoul

Referanser:
Nass el Ghiwane
Salif Keita
Baaba Maal

Vis flere data

Se også:
The Radio Tisdas Sessions - Tinariwen (2002)
Aman Iman - Tinariwen (2007)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Sahara!

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival in the Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med "call and response" mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. Arawan bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og Amidinin virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på Aldechen Manin, mens avsluttende Assoul skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste Alkhar Dessouf brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don't reach...

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It's nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun...
(Amassakoul 'n' Ténéré, The Traveller in the Desert)

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette fremføres av noen som har opplevd nasjonens sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers...
(Eh Massina Sintadoben, God is the One Who Can)

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse.

Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thelma & Clyde - White Line

(Karmakosmetix)

Mørk optimisme, massevis av driv og fremtidsassosiasjoner.

Flere:

Windir - Valfar, Ein Windir
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells