Genre:
Rock
Spor:
Lost Soul
Naive
After All
Misery
The Moment of Our Love
Inspiration
1000 Nails In My Heart
Bleeding
Goodbye
Last Hero
Still Alive
The Moment of Our Love (video)
Referanser:
Hanoi Rocks
The Cult
Skid Row
Guns N' Roses
![]()
Humørløst
Lite oppfinnsom grinerock, innpakket i gammeldagse hardrockklisjeer og servert til unge mennesker med kjærlighetssorg.
Del på Facebook17.11.2003
Jeg veit at det til tider går inflasjon i artige og håpløse artistnavn. Noen ganger klarer jeg bare ikke la være å le. Når jeg mottok debutskiva til finske Negative fikk jeg meg en usedvanlig god latter. Når åpenbart humørløse rockere kaller seg Jay Slammer (glam rock?), Larry Love (tegneserierock?), Antti Anatomy (medisinerrock?) eller Christus (ÆRLIG TALT!!!) trenger jeg ikke å se Spinal Tap denne uka. Musikken trenger man derimot ikke fnise av.
Negative har visstnok liggi på toppen av de finske listene med singelen The Moment of Our Love. De blir lansert som det nye Hanoi Rocks, men mangler partyfaktoren til Michael Monroe og Andy McCoy. Negatives depressive variant av modernisert puddelrock tiltrekker kanskje de som er på utkikk etter noe midt mellom Kent og Skid Row. Som den våkne leser antagelig har forstått stiller jeg meg tvilende til hvorvidt Negative vil oppnå samme suksess utenfor Finlands grenser. Til det har de ikke vært oppfinnsomme nok, verken i tekster eller melodi.
Låtene er ikke dårlige, men bandet mangler friske fraspark og noe som kan vekke dem til live. De virker som triste unge menn med nesa for langt nede i kjærlighetssorgen. Hele plata er full av hjerteknusende, sørgmodige saker som er halvveis til powerballader. Partyrockbanda fra 15 år tilbake pleide å ha et par sånne låter på skivene sine, men fylte aldri utgivelsene til randen med grinelåter. Enkeltvis kan låtene i blant være fengende og noen er ganske tøffe, men som helhet blir jeg mest lei meg av dette. Selv når tempoet økes, som i Misery og Inspiration, klarer ikke Jonne Aaron å gjøre noe annet enn å deppe.
Nå er depperock en egen kunstart man ikke skal fnyse av. Likevel blir det slitsomt i denne sammenhengen. Kanskje fordi bandet ikke framstår særlig troverdige som forlatte elskere. Jeg klarer rett og slett ikke å tro at de har det så jævla vanskelig. Samtidig blir jeg sittende og vente på en låt som heter Kickstart My Heart, Shout It Out Loud eller Sex Farm.
War of Love kan kanskje fungere som et soundtrack i hverdagen til tenåringer som har blitt dumpa for første gang og tror de aldri kommer til å bli sammen med noen igjen. For oss andre er skikkelig sipperock betydelig bedre og graver dypere enn dette. Negative gnåler for mye over gammelt nytt, både musikalsk og tekstmessig.
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp



That's totally bull! I understood everything Jonas wrote cause Im half Danish.. And I can say that he couldnt be more wrong! "De virker som triste unge menn", HAH! Those guys are really fun, sympathetic and love their fans! Negative is going to be Bigger than the f**king Rolling Stones, you'll see!! I've been listening to the cd EVERY DAY since I bought it.. And it was in march-03... The oldest Negative fan I know is 29.. So, there you go!
Kære Hilsen: Emilia, (næsten 18 år) fra Finland
Først vill jeg bare fortelle deg hvorfor gutta har kallenavnene sine.
Jay Slammer heter egentlig Janne Heimoen, så av en eller annen grunn kalte han seg Jay. Slammer kommer fra FØR de spilte inn War of Love, og det var fordi han slo for hart og for fort på trommene.
Larry Love heter egenntlig Lauri Markkula. Han syntes vel Larry hørtes bedre ut enn Lauri, og Love passet bra sammen med det.
Antti Anatomy heter Antti Aatamila.. Ja, du kan vel tenke deg selv hvorfor han kaller seg Anatomy istedefor.
Christus, som du kaller han, kaller seg selv SIR Christus. Hans egentlige navn er Jukka Kristian Mikkonen. Av en eller annen grunn likte han ikke navnet sitt, og ente opp med Sir Christus.
De han også fått inn et nytt medlem, på keyboard, som kaller seg Mr. Snack, som kommer av at keybordet hans (ok, jeg har ikke peiling på keyboard, men jeg tror det er merket) er en Snackbar. Gutta kaller han Mr. Snack på engelsk, men når de snakker finsk sier de Nakki. Han heter egentlig Janne Kokkonen.
Grunnen til at bandet kaller seg Negative er på grunn av en Nirvana sang: Negative Creep.
Så vill jeg si hvor feil du tar når du sier at Jonne depper på Inspiration og Misery. Ok, tekstene er deppete, men han var trossalt 15-20 år da han skreiv tekstene til dette albumet, men at han synger på en deprimerende måte kan du rett og slett ikke mene..
Goodbye kan også virke som en deppende sang. Jeg var for noen få dager siden på en acoustisk konsert med Larry og Jonne, og der forteller Jonne at denne sangen er til en god venn de mistet da de startet som et band.
En annen ting med dette albumet er at gutta var ganske "nede" da de skreiv tekstene. Har du hørt bare sangene på War of love anbefaler jeg deg å høre de to andre albumene deres: Sweet and Deceitful og Anorectic. Pluss at om noen få dager kommer deres fjærde album ut: Karma Killer.
Når det er sagt skal jeg si at dette er min personlige mening. Den kan ikke endres. Så om du er fast bestemt på at Negative er et forbanna deppeband, greit, du greier aldrig å endre min mening.
Det med at du klager over navnene er jo bare teit! At medlemmene i bandet har kallenavn sier jo ikke at de er dårlige til å spille. Og Sir Christus, som du klager så ekstra mye over, er ikke lengre et medlem av Negative!
Og så skriver du "Som den våkne leser antagelig har forstått stiller jeg meg tvilende til hvorvidt Negative vil oppnå samme suksess utenfor Finlands grenser. Til det har de ikke vært oppfinnsomme nok, verken i tekster eller melodi.".... Du skulle bare vist hvor feil du tar! Japanesere og tyskere elsker gutta! Nå skal de snart til Mexico og Engelskmennene maser på dem 24/7 om de ikke kan komme til Storbritania..