Arrhythmia

Antipop Consortium

CD (2002) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Forstyrr likevekstsorganene!

Opprøret mot populariseringen av hiphop-scenen fortsetter.

Av Jan Olav Glette

02.05.2002

I en tid hvor en økende andel av hiphopen fremstår som steril, tilgjort og likelydende, er Anti-Pop Consortium befriende annerledes uten egentlig noen gang å være revolusjonære.

Scenario: Et eller annet amerikansk rapshow på hele folkets radiokanal. Dagens vertskap er Dj Earl Blaize fra Anti-Pop Consortium. Vår mann tar imot telefonsamtaler og plateønsker fra lytterene. Et statisk beat trenger inn over radiobølgene når vår mann skal ta den første telefonsamtalen. Blaize regner med det kun er en dårlig linje eller en kødde-ringer og legger på. Han tar neste telefon.

Tron Man: You hung up!
Blaize: I am sorry, either your connection was bad or your radio was too loud. What's your request tonight?
Tron Man: I was playing my request!
Blaize: All I heard was static!
Tron Man: That was my CD. It is called "Tronman stigmata". I sampled static from a victrola and processed the sounds.
Blaize: Ok, that's Cool, but Al, this APC. All Peoples Channel.
Tron Man: You don't like it. You think it should be a bit more r'n'b, something more for the ladies.
Blaize: There is nothing wrong with females!
Tron Man: My skin is shallow. I need sun.
Blaize: What?
Tron Man: I thought you understood, but you are just like the rest. You will pay!
Blaize: You check this out. Don't threathen me, Tronman!
Tron Man: I think there is some lawyers that would be very interested in these samples ...as well as...

Dialogen over. Dette er et utdrag fra Tron Man Speaks på Arrhythmia, og beviser vel at hiphop-puristenes anklager om at Anti-Pop Consortium er for seriøse og ikke eier humor har lite for seg. Samtidig sier det en del om bandets bakgrunn og musikalske visjoner. De har alle bakgrunn som kunstskolestudenter og holder også på med filmskapning og arbeid som grafikere og lignende. Produsent Earl Blaize har også gjort produksjoner for en del større hiphopnavn.

De kom sammen høsten 1997 under mottoet "Forstyrr likevektsorganene", og hadde til hensikt å være en avvikende front mot det djevelske imperiumet hiphop var i ferd med å bli. "We Kill Soap Scum" som de sier det på en låt på denne skiva. Det som skilte Anti-Pop Consortium fra den store flommen av nye hiphop-aktører var deres evne til å forene poesi og rap. Beans kjappe stakkato beretninger fra barndommen ble raskt en hit i New Yorks indre hiphop-sirkler, og i fjor sommer ble kvartetten invitert med Radiohead på turne. De er og har alltid befunnet seg i skjæringsfeltet mellom de tradisjonelle B-Boyene og eksperimentalistene.

På Arrhythmia får vi som vanlig en rekke artige, friske og saftige samples. Over et minimalistisk og ganske tradisjonelt fire fjerdedels hiphop-beat, serveres vi lyden av bordtennisballer, starting av en bil, skrenende bremser og operatoner. En viktig ingrediens er de rå bombastiske basslinjene som som regel ligger til grunnen under skarpe rytmer og nærmest ustoppelige rim. På denne skiva og EPen The Ends Against the Middle (2001) er blikkbokser brukt som perkusjon som basiskilde for lyd. Tidvis har det nesten blitt for mye og masete på kvartettens tidligere utgivelser, men her har de lært seg å holde litt tilbake. De enkle nesten standardiserte hiphop-beatene føres sammen med Autechres skrapende elektronika-mutasjoner.

Musikalsk er det mange ganger ikke så ulikt Kool Keiths produksjoner og intense Mc'ing. Mens Kool Keith er over the top med sine tidvis fullstendig meningsløse sexfikserte tekster, er Anti-Pop Consortium alltid seriøse og ærlige i sine tekster og sitt budskap. Dette gjør at de savner hans overstatements og latterlige slapstick humor, men gir dem samtidig en annen form for substans. Skrudde samples og forvirrede, smårare rytmer og innslag av rock er et felles multiplum. Vokalen spenner fra ren freestyling, via myk r'n'b-frasering, mer funkaktige saker til gatepoesi og spoken word lignende taler. De tre ulike Mc'ene Beans, Sayyid og Priest sørger for bra variasjon platen gjennom med sine ulike stiler, men likevel blir min eneste vektige innvending mot denne skiva at det kan bli noe flatt og monotont i lengden, og at lydeksperimenteringen også i større grad kunne innbefattet tempo og rytmeoppbygning.

Deres opprør ligger foreløpig i for stor grad på det lyriske planet. Det er en bedrift i seg selv, og deres musikkk er på ingen måte tam eller uinteressant, bare foreløpig ikke like innovativ som tekstene.

Groovissimo

Katatonia - Viva Emptiness

Høsten er kommet, ja. Og hva er da bedre enn å lytte til Katatonia?

Flere: