Genre:
Rock
Stiler:
Eksperimentell / Hardrock
Spor:
Birdsong
Rape This Day
You Can't Win
Mayday
Rotgut
Capt Midnight
Deseastre Natural
When the Stars Begin to Fall
Harelip
Harlem Clowns
Aktion 13F14
Referanser:
Faith No More
Cows
Isis
Jesus Lizard
Helmet
Melvins
Queens of the Stone Age
Se også:
Tomahawk - Tomahawk (2001)
Riktig lukt, feil farge
Enda en av attraksjonene i den musikalske fornøyelsesparken Mike Patton-land.
Del på Facebook25.05.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)
La oss oppklare en misforståelse. Tomahawk er ikke Mike Patton sitt band. Tomahawk er Duane Denison sitt band. Bandet til Mike Patton er Fantomas. Tomahawk er bare et sideprosjekt.
Eller enda en av attraksjonene i den musikalske fornøyelsesparken Mike Patton-land.
"Mit gas" høres mest ut som de revolusjonære funkmetalistene Mr. Bungle sin "Disco Volante" i heftige petting med numetal-fedrene Faith No More sin "King for a day, for a lifetime". Selv om det hovedsaklig foregår på Denison sine Jesus Lizard-premisser.
Vokalkunstneren Patton utfører, andektig og brutalt, de fleste synonymene for "lyd fra menneskemunn" i Norsk Riksmålsordbok, og legger til noen flere i samme slengen. Duane Denisons strengelek kommer aldri til å inkluderes i Lillebjørn Nilsens gitarbok for hardrockere, og John Stainer skifter takter oftere enn Citroen Pluriel skifter utseende. Patton har utvidet repertoaret på syntheffekter, og bedriver både fuglesang og vocoder-vrenging som Radioheads "Fitter. Happier".
Enhver produksjon med Mike Pattons navn påklistret er en øvelse, der lytteren både forventer og forlanger å bli overrasket, utfordret og nærmest slått i bakken. I så måte er Tomahawk mer et uvanlig streit prosjekt til å være Patton. For det første fordi låtene holder seg innenfor 4-minutters grensa. For det andre fordi man sjelden føler seg skalpert av påfunnene til bandet.
Selv om plata fullstendig forandrer karakter etter de to, etter forholdene, ordinære åpningssporene "Birdcage" og "Rape this day", blir man bare delvis kastet ut i den berg- og dalbanen av lyd man trodde man hadde kjøpt billett til. Selv om alt lukter riktig, så har det feil farge.
Det finnes selvsagt unntak. Når Patton røsker fram latino-elskeren i seg, og gir oss en "Desastre Natural" på spansk, blir det både vakkert og vittig på en måte som bare Patton klarer. Spesielt siden det ligger Patton så naturlig å synge også på denne måten. Taktskiftene på "Rotgut" er en annen gøyal attraksjon. For ikke å snakke om "Capt. Midnight". En låt som starter som en Tricky-parodi, komplett backet med mandolin, for så å gå over i en metal-karusell som viser at de gamle fremdeles ikke er mer enn enn i midten av tredveåra.
Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet. Men bevares.
De fleste andre rekker dem ikke en gang til der anklene starter. Med eller uten kullsyre.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Alltid kult med Tomahawk når de er ute å jakter friskt vilt på prærien!
Trodde kanskje Patton sang på sitt "morsmål" italiensk på nr 7, men det låter passe laidback uansett.