Survivor

Destiny's Child

CD (2001) - Columbia / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ikke akkurat gudesendt

Destiny's Child kiler deg i øret med et strå.

Av Morten Nygaard

Del på Facebook05.08.2001

"Survivor" skulle bli plata der Destiny’s Child beviste sin eksistensberetigelse i kjølvannet av interne stridigheter. Som kjent hoppet både Roberson og Luckett av under våren 2000, og lagde et helvetes bråk ved å smelle hardt i utgangsdørene på vei til advokatene. Nå ble disses saksøking av bandet trukket tilbake tidligere i år, og Destiny’s Child er tilbake på relativt trygg grunn, derav den noe overtydelige tittelen på verket. Gruppa fremstår nå som en trio etter at den da 19-årige Michelle Williams hoppet på i 2000 og la på ytterligere lag med smidig bronsefarge til bandets lettbekledte image.

Nå kan en vitterlig undre seg over om Destiny’s Child egentlig er et band eller bare et midlertidig skalkeskjul for gruppas frontfigur og superdiva Beyoncé Knowles. En rask kikk i de medbragte papirene avslører at damen har lagt ned et stort stykke arbeid i låtsnekringen, samt co-produsert låtene med et utall av bransjens fagmenn. Gjennom samtidige intervjuer med Beyoncé, der hun uttaler seg om innspillingen, er det på en annen side side vanskelig å forstå at hun har vært i nærheten av en miksepult, men greit - jeg skal la den diskusjonen ligge.

Hva gjør så disse overlevende "uavhengige" kvinnene for soul og R'n'B i 2001? Et moment de behersker særdeles godt er posering i tekstiler som utgjør en svært liten prosentdel av kroppens samlede hudflate. Parer en dette med titler som "Nasty Girl", "Sexy Daddy" og "Perfect Man", forstår man at Destiny’s Child behersker genrenes overflatekriterier svært godt. Videre åpnes markedspotensialet til et panorama som favner unge som eldre testosteronbomber, samtidig som det fris lettvint til unge pikers tanker om såvel rosa romantikk som nyfeminisme ("The Story of Beauty", "Independent Women").

Vokalteknisk er Destiny’s Child temmelig på plass og harmoniene sitter stødig. Vokaldynamisk er de på en annen side dessverre på tur: Vokalklangene er mikset høyt og skarpt - de blir rett og slett for harde med henblikk på å invitere lytteren til den sjelsettende melodiføringen som har gitt genren navn. På dette planet henger de langt etter for eksempel En Vogue, som på begynnelsen av 90-tallet tidvis fylte vokaldimensjonen med dynamisk sug og sexy ambiens. På "Survivor" blir på sin side tittelkuttet(!) det perfekte eksempelet på en låt hvor lydbildet mettes med flate genreklisjéer uten å ta oss med til noe hyggelig sted. Tvert i mot blir det bare mer og mer enerverende for hver gang Beyoncé rauter sin status som overlevende i Catfightland.

Jeg tegner nå på grunnlag av egne forventninger og erfaringer et veldig negativt bilde av Destiny's Child og musikken deres, og jeg er sikker på at noen der ute vil være sterkt uenig i min vurdering. Med all mulig respekt ville jeg likt å spørre hvor sjarmen i Destiny’s Child er plassert. I mine ører er dette ei gruppe som ikke helt har forstått balansen mellom "full pupp" og "less is more". Hver eneste vokallinje ornamenteres overdådig opp mot grensen til det barokke, og ikke en tone holdes lenge nok til å sette følelser i sving hos lytteren. Hovedelementet i genren soul er jo temmelig selvforklarende og selvrefererende i forhold til sin opprinnelse i afroamerikanske religiøse miljøer. En kan for eksempel fremdeles forveksle stemmene til Aretha Franklin og Marvin Gaye, to av klassens beste, med noe guddommelig. Destiny's Child viser på sin side en svært naiv, overfladisk, umoden og lite innsiktsfull tilnærming til genrearven de har valgt å forvalte, og de makter aldri å vise spirituelle dimensjoner ved materialet de besitter. Med "Survivor" har Destiny's Child slått nok en rommelig pøs i den allerede utvannede soulbrønnen, og bare Gud veit hvor de har trukket inspirasjon til denne skiva fra.

I de første gjennomlyttingene kan Destiny's Child lett sammenliknes med en flørtende kjæreste som kiler deg i øret med et strå: Det er moro og deilig i begynnelsen, men etter hvert blir det bare jævlig irriterende.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: