Dramadadatic

CD (2009) - Fenêtre / How Is Annie / Musikkoperatørene

Stiler:
Elektronika / Krautrock / Downbeat / IDM / Glitch

Spor:
A Schlemihl and Human Yo Yo
Elevator Shoes
By Analogy, Apocheir
Koala Sideburns
Turning More Zebra-like
Face Like a Metronome
Dog Does Eight Impersonations
Once Youth With a Crispy Beard
Travail Le Fleur
Silenzio Stampa
Inside His Vagina
Quick Thinking Inmates

Referanser:
Ash Ra Tempel
Tangerine Dream
The Orb
Band Ane
Aphex Twin

Vis flere data

Vakkert og rufsete

Akustiske harmonier og rufsete elektronika fra to herremenn med sans for stemningsskifter og sjelfulle rytmer.

Av Robin Sande

12.02.2010

Beneva vs Clark Nova, bestående av Benjamin "Beneva" Finger og Rudi "Clark Nova" Simmons, er ute med sin andre fullengder, Dramadadatic. Og resultatet er slett ikke værst. Bruk av utallige varianser og virkemidler, skaper en vakker og stemningsfull plate.

Stilmessig er det mye som minner om 90-tallssjangeren, ambient house. Retningen The Orb fikk æren for å ha skapt. Oppskriften deres var house som hovedingrediens, mixet med den mer seige og beatløse ambient-/krautrocksjangeren. Resultatet ble roligere tempo, mer sjel, og bruk av merkelige elektroniske effekter, med klare referanser til artister som Klaus Schulze, Ash Ra Tempel og Tangerine Dream.

Jeg har tidligere omtalt danske Band Ane og deres dobbeltalbum Anish Music Too & Free her på groove. Et album som stilmessig plasserer seg i samme landskap som Dramadadatic. En av mine brodder mot Band Ane var at lydbildet ble for statisk, og dermed skapte forutsigbare inntrykk. En typisk skavank for ambientgrupper. Denne fallgruven har imidlertid Beneva vs Clark Nova elegant hoppet over.

Fra den skranglete åpningslåten, A Schlemil and Human Yo Yo, til de varme og lettsindige låtene, By Anology, Apocheir og Koala Sideburn, hører jeg et vell av inspirasjoner og variasjoner. Bruk av strengeinstrumenter, stemmesampling, merkelige harmonier og et vrengt elektornisk lydbilde, gjør dette til en euforisk lytteropplevelse. Dette gjelder også platens ubestridte høydepunkt, Dog Does Eight Impersonations, som står som en bauta, og tar opp i seg alle de nevnte positive elementer.

Skulle jeg tvinge frem noen sure oppstøt, så måtte det være likheten mellom debuten og oppfølgeren. Men da er jo løsningen enkel. Kjøp bare ett av dem, og håp på et like bra, men mer nyskapende tredjealbum.