Genre:
Jazz
Stiler:
Frijazz / Avantgarde
Spor:
Improvised Piece I
Improvised Piece II
Beans
Raindrops
May Be I Can Sing It For You
Just A Whisper
Song For Clare
Referanser:
Charlie Haden
Barry Guy
Scott LaFaro
Henry Grimes
Peter Kowald
Renaud Garcia-Fons
Sær, men bra
Alt som trengtes for å lage denne klassikeren var to kontrabasser, to fremragende improvisasjonsmusikere, og Manfred Eicher.
Del på Facebook16.11.2005
I 1971 var David Holland 25 år, og han hadde allerede rukket å være med å skape to milepæler i jazzhistorien; nemlig Bitches Brew og In a Silent Way, med Miles Davis. Etter initiativ fra ECM-gründer Manfred Eicher gikk Dave Holland i studio sammen med den eldre og mer etablerte bassisten Barre Phillips. Sammen lagde de den første og kanskje den beste bassduo-plata.
Barre Phillips var allerede ansett som en av pionerene på den gryende europeiske frijazzscenen, og fri improvisasjon var det naturlige utgangspunktet for denne musikken. Både Phillips og Holland hadde god kjennskap til kontrabassens forskjellige uttrykksmuligheter, og med det som utgangspunkt kastet de seg ut i Improvised Piece I.
De starter forsiktig med perkussive effekter på basskroppen, og de følger hverandre hakk i hæl fra de lyriske og tonale partiene til de ekspressive, kaotiske utblåsningene. Stemningene skifter hyppig, og det er få hvilepunkter hvor man kan puste ut. Men overraskende nok avsluttes stykket med et to-akkorders mollparti, hvor de veksler på å kompe og spille solo. Den klassiske skolerte Holland var ikke bare en fremragende bassist. Han trakterte også cello, og med den begynner han Improvised Piece II.
Det som fascinerer mest er imidlertid den kraftdemonstrasjonen av musikalsk kommunikasjon som disse to utviser. De responderer spontant og perfekt på hverandres innspill, men derfor ofres også storformen og en eventuell organisk utvikling av stykkene. Mens i de mer planlagte strekkene, som Beans og Raindrops, fokuseres det kun på en stemning. Raindrops tar selvfølgelig sikte på å illudere regndråpenes musikk, selv om det tidvis høres ut som haglskuren tar over, mens Beans er klangorientert med drone-loops og overtone-utforsking.
Deres begrensende rammer er et effektivt virkemiddel for å holde fokus og forhindre ensformighet. Det er besnærende hvordan de klarer å skape så forskjellige stemninger og uttrykk med kun kontrabass, men disse herrene har et enormt reservoar av ideer og teknikk som de utnytter til fulle. De er heller ikke så kompromissløse at de avstår fra fullstendig tonale, melodiske partier, og Song for Clare blir dermed en nydelig liten bass-ballade som kan tilfredstille selv den mest tonalitetsbundne lytter.
For det blir selvfølgelig sært med to kontrabasser som improviserer gjennom en hel plate, og for mange er dette kroneksempelet på "pling-plong"-musikk. Men for de som elsker den varme, tjukke og organiske lyden av kontrabass, og har forståelse for fri-improvisasjonsmusikk, er dette en uforbeholden klassiker.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Anmeldelsen bærer preg av at forfatter er bassist. Jeg synes det er direkte usmakelig å bruke uttrykk som "pling-plong-musikk" selv om de står i anførselstegn. dette viser til at du kanskje ikke har noen videre kunnskap til terminologiske uttrykk innen den gitte sjangeren.