No One's Fault But Your Own

Penny Black Remedy

CD (2009)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Internasjonal balkanrock

Country, gospel, punk, gypsy, balkan, Skottland, England, Kroatia, Nederland...

Av Frank Skoveng

Del på Facebook11.08.2009

Hvis du er av den sorten platekjøper som arkiverer platene etter nasjonalitet, så vil du ha et lite problem med Penny Black Remedy. Kvartetten består av en skotsk vokalist/gitarist, kroatisk vokalist/perkusjonist, nederlandsk trommeslager og en engelskmann som håndterer bassen. Dersom dette ikke er et problem, og du heller arkiverer platene etter sjanger, ja da har du samme problem. Nei, jeg mener utfordring. Penny Black Remedy blander sjangre som country, tradisjonell rock med punktoner, litt ska og musikk med balkanske elementer. Forvirrende?

Men mitt forslag er at du glemmer alt dette og heller lar deg bli dratt med på en rundreise i bandets univers, eller rettere sagt i låtskriver Keith M. Thomsons hode. Gjennom venner fra både øst og vest i Europa så har han hentet inpirasjon fra mange kilder, og No One's Fault But Your Own er debutalbumet til kvartetten.

Det er et vennlig band som åpner med den ska/punk aktige 95 Charing Cross Road (et av platas mange høydepunkter). Det fenger med blåsere, fuzzgitar og munnspill. Hovedvokalist Thomson har en mørk stemme og ikke helt ulikt Johnny Cash' stemme, andrevokalist kvinnelige kroatiske Marijana Hajdarhodzic fyller ut låtene eller tar ansvaret alene med rocka sigøyneraktig stemme. Det er stemmebruken som blir den røde tråden gjennom de 10 låtene.

Som nevnt er det mange sjangere som presenteres - og som oftest med allsangsrefreng som får både skuldre og hofter til å svinge. Låtene er ofte veldig enkle, som i countrygospelen I Won't Argue When I'm Dead. Du har kanskje hørt noe lignende før, og originalt er det da heller ikke. Men det svinger for det. Ren rock høres i Hit Hard, Aim Low, men det er i sporene som henter inspirasjon fra Balkan som svinger som mest, og aller best på I Used to Have Such Nice Dreams, en lekkerbisken som bygger seg opp det na-na-na refreng og fuzzgitarer til det maksimale. Noen av låtene blir dessverre noe mer anonyme, spesielt der countrytrangen er som størst.

Debuten til Penny Black Remedy har uansett blitt en hørbar opplevelse som anbefales. Men det er helt sikkert på scenen bandet gjør seg best og kan bringe publikummet på en heidundrenes fest. Da er det bare å håpe på at de også blir invitert på noen av landets konsertsteder i tiden framover.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: