The Black Parade

My Chemical Romance

CD (2006) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pompøs og vital rockeopera om... døden

Emo er blitt mainstream, enten du liker det eller ikke.

Av Vidar Tran

30.11.2006

For et par år siden så noen luringer at det lå mye penger i å lage musikk om depresjon, kjærlighetssorg og død. Flere og flere unge mennesker hadde funnet sin egen trygge krok i emo-verden, men det varte ikke lenge før noen så at stilen var trendy. De store plateselskapene sto i kø og viftet med platekontrakter til stort sett alle nye og lovende band som hadde spesielle navn eller lange sangtitler. Nå er emo big business.

For et par år siden hadde også det amerikanske plateselskapet Reprise et ess i ermet med Green Days American Idiot (2004). Den provoserende og punkpolitiske platen var synonym med suksess. Hvis 2005 ble Green Days år, kan 2006 bli My Chemical Romances år - dersom Reprise spiller kortene riktig.

I år er det nemlig My Chemical Romance (MCR) som er selskapets beste kort. Green Days produsent, Rob Cavallo, har ikke helt uventet fått oppdraget med å gjøre New Jersey-bandets konglomerat av punk, metal og emo til populærmusikk. Forrige verk, Three Cheers For Sweet Revenge (2004), var som å dyppe stortåa i sjangersuppa for å kjenne hvordan det sto til med musikkmarkedet og trenden. Albumet slo godt an i USA og MCR besto generalprøven før verdenslanseringen med glans. Emo var på vei til å bli mainstream.

Konseptalbumet handler i god emo-stil om døden. Frontmann Gerard Way skjuler ikke at inspirasjonskildene er Queen og Pink Floyds The Wall. Men det er "The Patient", og ikke Pink, som har hovedrollen i My Chemical Romances melodrama.

The Black Parade forteller historien om den unge mannen som får vite at han er dødssyk. Gjennom tretten låter får vi høre mannens fortid, relasjoner og refleksjoner rundt døden som kommer nærmere og nærmere. Åpningslåten The End lover lytteren en nesten teatralsk opplevelse, en rockeopera. Den forventningen innfris når The Patient mottar dødsbudskapet i Dead!

Med Brian May helt klart som forbilde setter My Chemical Romance i gang emopop-paraden. Pompøse arrangementer, kraftige blåsere og overdådige og overentusiastiske gitarriff preger hele The Black Parade. MCR har ambisjonene på plass når de forteller om pasientens tidligere rusmisbruk i The Sharpest Lives og de beste barndomsminnene i singelen Welcome to the Black Parade.

Kvintetten er ikke kjent for å skrive ballader, men I Don't Love You er en fengende krysning mellom Guns n' Roses og Coldplay. Den rolige pianolåten Cancer, hvor tittelen sier det meste om dødsårsaken, forteller om hvordan det er å ligge på en sykeseng, sliten og hårløs av cellegiften. Selv om det er mye elendighet, dukker av og til håpet opp som solstråler gjennom mørke skyer. Konseptet med død og elendighet fungerer fordi musikken fenger og helhetsfølelsen er til stede. Produsent Rob Cavallo og MCR vet at balansen mellom flopp og hit er hårfin når det kommer til denne typen skiver.

Produsenten viser også at han mestrer algoritmen når han gjør emo-punk-fenomenet MCR til emo-pop for verdensmarkedet, uten at bandet og The Black Parade blir stemplet som et typisk eksempel på sell-out. Om du misliker kommersiell pop eller ikke, har dette konseptalbumet både god melodi, helhet og meningsfulle tekster.

En ting er i alle fall sikkert, noen har skjønt at død er big business. Men så lenge The Black Parade er en glede å høre på, så har det ikke så altfor mye å si.

Groovissimo

Koop - Waltz for Koop

Svenske Koop imponerer med sommerlett og sval jazz, i det som trolig er den mest behagelige utgivelse så langt i år.

Flere: