Genre:
Rock
Spor:
The End
Dead!
This Is How I Disappear
The Sharpest Lives
Welcome to the Black Parade
I Don't Love You
House of Wolves
Cancer
Mama
Sleep
Teenagers
Disenchanted
Famous Last Words
Blood
Referanser:
A.F.I.
Taking Back Sunday
Story of the Year
Alkaline Trio
Queen
Pompøs og vital rockeopera om... døden
Emo er blitt mainstream, enten du liker det eller ikke.
Del på Facebook30.11.2006
For et par år siden så noen luringer at det lå mye penger i å lage musikk om depresjon, kjærlighetssorg og død. Flere og flere unge mennesker hadde funnet sin egen trygge krok i emo-verden, men det varte ikke lenge før noen så at stilen var trendy. De store plateselskapene sto i kø og viftet med platekontrakter til stort sett alle nye og lovende band som hadde spesielle navn eller lange sangtitler. Nå er emo big business.
For et par år siden hadde også det amerikanske plateselskapet Reprise et ess i ermet med Green Days American Idiot (2004). Den provoserende og punkpolitiske platen var synonym med suksess. Hvis 2005 ble Green Days år, kan 2006 bli My Chemical Romances år - dersom Reprise spiller kortene riktig.
I år er det nemlig My Chemical Romance (MCR) som er selskapets beste kort. Green Days produsent, Rob Cavallo, har ikke helt uventet fått oppdraget med å gjøre New Jersey-bandets konglomerat av punk, metal og emo til populærmusikk. Forrige verk, Three Cheers For Sweet Revenge (2004), var som å dyppe stortåa i sjangersuppa for å kjenne hvordan det sto til med musikkmarkedet og trenden. Albumet slo godt an i USA og MCR besto generalprøven før verdenslanseringen med glans. Emo var på vei til å bli mainstream.
Konseptalbumet handler i god emo-stil om døden. Frontmann Gerard Way skjuler ikke at inspirasjonskildene er Queen og Pink Floyds The Wall. Men det er "The Patient", og ikke Pink, som har hovedrollen i My Chemical Romances melodrama.
The Black Parade forteller historien om den unge mannen som får vite at han er dødssyk. Gjennom tretten låter får vi høre mannens fortid, relasjoner og refleksjoner rundt døden som kommer nærmere og nærmere. Åpningslåten The End lover lytteren en nesten teatralsk opplevelse, en rockeopera. Den forventningen innfris når The Patient mottar dødsbudskapet i Dead!
Med Brian May helt klart som forbilde setter My Chemical Romance i gang emopop-paraden. Pompøse arrangementer, kraftige blåsere og overdådige og overentusiastiske gitarriff preger hele The Black Parade. MCR har ambisjonene på plass når de forteller om pasientens tidligere rusmisbruk i The Sharpest Lives og de beste barndomsminnene i singelen Welcome to the Black Parade.
Kvintetten er ikke kjent for å skrive ballader, men I Don't Love You er en fengende krysning mellom Guns n' Roses og Coldplay. Den rolige pianolåten Cancer, hvor tittelen sier det meste om dødsårsaken, forteller om hvordan det er å ligge på en sykeseng, sliten og hårløs av cellegiften. Selv om det er mye elendighet, dukker av og til håpet opp som solstråler gjennom mørke skyer. Konseptet med død og elendighet fungerer fordi musikken fenger og helhetsfølelsen er til stede. Produsent Rob Cavallo og MCR vet at balansen mellom flopp og hit er hårfin når det kommer til denne typen skiver.
Produsenten viser også at han mestrer algoritmen når han gjør emo-punk-fenomenet MCR til emo-pop for verdensmarkedet, uten at bandet og The Black Parade blir stemplet som et typisk eksempel på sell-out. Om du misliker kommersiell pop eller ikke, har dette konseptalbumet både god melodi, helhet og meningsfulle tekster.
En ting er i alle fall sikkert, noen har skjønt at død er big business. Men så lenge The Black Parade er en glede å høre på, så har det ikke så altfor mye å si.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Det virker ikke som om anmelder helt har gjort hjemmeleksen her. Emo som genre har aldri handlet særlig om døden. Tekstene har tradisjonelt dreid seg mer om kjærlighetssorg og "klaging og syting". Sjekk f.eks. Wikipedia neste gang, herr Tran, det er et fint sted å begynne ihvertfall.
Er i grunn lei alle som mener at det de vet er det sanne og andre er feil... anmeldelsen er kanskje den beste jeg har lest innpå her, men jeg har ikke lest alle da..
Oppsummerer albumet godt, men henger seg kanskje mest opp med temaet "emo", noe emo-kid viser..
Og emo-kid: emo var i utgangspunktet ikke bare kjærlighetssorg heller, mest om følelser for ditten og datten positive el. negative..(huff nå høres jeg ut som en "know-it-all"
Men sum a sumarum: god anmeldelse, selv om three cheers(..) er to tre hakk vassere!
Mat Pelissier er ikke med i bandet! Bob Bryar er!!!
Hei! ikke kom her og si at MCR er emo.. emo'er hører muligens på de men de er det ikke.. P!ATD og Fall Out Boy er emo, men ikke MCR..
MCR er emo. Du hører det vel ganske lett på tekstene? Etter min mening er dette bandet ganske dårlige musikalske. Hver sin smak.
Emoband er de som er så uheldige å ha emokids som fans... det er altså fansen som definerer dem! Fram med eyelineren, stripete klær og noe å kutte deg opp med.
Hahaha oh jesus, samme gammle debatten om MCR og om de er emo eller ikke har godt i hvert eneste lille hjørne i verden, har nettopp vært i england og nå er den her, vel vel, lille norge tar inpå. Er det virkelig så sykt viktig om MCR er emo eller ikke? det er så stereotype at jeg får ikke sakt det en gang.
All musikk som handler om død, sorg, kjærlighet kan umulig være emo musikk for da består nemlig 90% av musikk bransjen av EMO og dette er jo absolutt ikke tilfelle.
MCR er ikke emo! iallefall ikke om emo blir sett på som noe veldig neagtivt! Det burde være lov å synge om død og kjærlighetssorg uten å bli beskylt for å være Emo-band!! ABSOLUTT.
Hvis et band vil kalle seg emoband, da er det greit. Men å beskylde et band for å være det bare fordi de ikke synger klissete pop-sanger er GALT!
Så finnes det altså folk i Norge og som diskuterer My Chemical Romance. Men hallo seriøst, slutt å bruke uttrykket "emo".
Det er så usaklig og bredt uttrykk, for alle ser på emo som noe negativt, men ordet er jo bare en forkortelse for emotional uansett, og det finnes vel ikke en artist/et band som ikke har en sang om følelser eller åssen noen har det? "Call on me" med Eric Prydz kanskje bare, et eksepsjonelt unntak.
Men hvis jeg skal forholde meg til uttrykket "emo" slik som det blir omtalt her, så må jeg si at My Chem er laaangt fra emo. Simple Plan, Relient K og mange, mange andre band er det som må kalles emo, men da ser jeg ikke på dette som noe negativt. Faktisk likte jeg de bandene før, men la det være klart at det er LENGE siden og ferdig;)
Hvis vi skal snakke litt om anmeldelsen, så må jeg si jeg syns at anmelder hele tiden har en litt negativ holdning til bandet, selv om han til slutt oppsummerer med at skiva faktisk er bra.
Dette har jeg opplevd utrolig mange ganger når jeg har diskutert MCR med venner. De har en negativ holdning til bandet fra før av, men jeg kommer alltid best utav det. Det finnes alltid en sang de må falle for, fordi MCR ikke er som andre band. De er noe utrolig meningsfylt, dypt og sjelden.
Takk Gud for My Chemical Romance.
selvfølgelig er mcr emo...
et helt album om døden og personens tanker om anger og opplevelser... three cheers(...) handlet stort sett om tapt kjærlighet, død og fordervelse (selv om låter var rett ut komiske, på en pos. måte) og I brought you mylove, (...) handlet stort sett om vampyrer og kjærleik der og...
denne opphengingen i kjærleik og død er emo det, ihvertfall etter hvordan emo har utvikla seg etter "gjennombruddet" i amerika på slutten av 1990-tallet..
og å trekke fram at de fleste artister/band synger om kjærlighet er forsåvidt rett, men de fleste av disse er ikke like opphengt i det..
for meg står mcr for alt det positive med emo-bøgen post-2000.. gode/smarte/morsomme tekster, god musikalitet og gjennomført image. iforhold til mange andre som faller gjennom på albumene sine, klarer mcr så å si å holde det gående cd'en igjennom(selv om jeg synes at the black parade ikke gjør det like godt som three cheers) og det er det som er så fint--
schkåll!!
Emo - emotional. Hvis MCR er emo, er faen meg alle det. Hvis man legger følelser i musikk, er det ikke musikk. MCR har gjort det. Så å kalle MCR emo, burde du tenke over fler ganger før du gjør.
Tingen er at MCR er under kategorien 'alternativ rock'. Tror ikke det finnes en sjanger 'emo' lengre. Det har hvertfall minket. Men who cares. Let emo be emo. Gud, hvorfor bry seg så jæveli som faen hvis musikken ruler. Værsågod, kall MCR for Rn'B, men du vet at du har feil!
Er lei av pompøse bedrevitende som skal simpelthen belære folk om hvaslags musikk vi burde høre på. Det burde egentlig ikke finnes anmeldere for noen ting. Det skulle heller vært at alle fikk lage en profil og stemme på film/musikk istedenfor at store suppehuer skal fortelle oss om musikken er bra eller ikke. Bra vi har egen vilje og dømmekraft, sant?
MCR er et fantastisk band i mine og mange andres øyne. - Deal with it. Hate it or love it - but respect it.
Man kan ikke si at My Chemical Romance er emo.
Emo er en musikksjanger som står for emotional rock og har egentlig ingenting med død, sorg, selvskading whatsoever.....
Emotional rock er mer som pop-punk, men mer melodiøst.
MCR har selv sagt at de er et rocke band, så slutt med det emo tullet!
Jeg personlig har ingenting imot emo og det hadde ikke spilt noe om de var et emoband eller boyband.
Så lenge man synes at MCR er kult og at de lager utrolige sanger, kan de like godt være i hvilket som helst sjanger!
Du kan jo nesten si at alt er EMO om man ikke er stonecold? eller.. Man er vel emo da og, emo er jo dratt rett ut fra ordet emosjonell, og betyr sterkt følelsesladd, kan være i form av sorg og smerte, men også sterk glede og kjærlighet! Så dem er absolutt emo. Som utrolig mange band idag og er.
Og nei, det handler ikke om selvskading eller svart panlugg og neglelakk!
Jeg er da en jente på 13 år som både hører på P!ATD, Fall Out Boy, mcr og Billy Talent... men ser folk meg gå med stripete klær og skrive dikt om døden?
Nei! så et tips er å drite i om du må være emo eller ikke å bare høre på det du liker.
(har ikke noe imot emoer da :P gjør det bare helt klart at du ikke trenger å være emo eller ikke for å høre på "emosjonell" musikk.)
Emo er en som syntes synd på seg selv og kanskje ikke har det så godt og da kan de skjære seg, men en annen type emo er en musikksjanger.
Hallooo, mcr er definnitivt ikke emo. Og alle trenger ikke være emo for å høre på de heller. På en video på youtube så sier Gerard at når de var på en konsert så han en jente med sår på begge armene han sa at han følte et STORT ansvar hvis musikken dems hadde gått så langt. Og han er faktisk redd for sprøyter og nåler hvis ikke du visste det, så han har ikke noen piercinger eller tatoveringer men, han tegner med tusj på seg selv og bruker øyenskygge og kajal.
Hei..
Jeg syns ikke folk burde bry seg om det er emo eller ikke emo. Det viktigste er vel at man liker musikk man hører på? Jeg syns My Chemical Romance er et fantastisk band, men jeg gidder ikke å krangle om det er emo eller ikke! Det er patetisk. MCR skriver jo kanskje litt "emo" musikk men allikevel har det ingen mening... De er alikevel drit kule :D
Hilsen meg ;P