cover

The Devils Songbook

Ledfoot

CD (2007) - Blue Mood / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Akustisk blues

Spor:
Dead of the Night
Save My Ass
How You Lose Your Innocence
The Cold Light of Day
Man Gone Bad
Sound of the Sun Going Down
Enemy
Heaven Help Me
I'll Dream of You Tonight
My Hard Livin'
Bringin You Down
Dead Man's Drop
Diggin' My Own Grave

Referanser:
John Campbell
Bjørn Berge
William Elliott Whitmore
Hans Olson

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mørk blues med egenart

Tim Scott McConnell er tilbake med nytt artistnavn og ny plate med akustisk blues som base for utleverende tekster om livets skyggesider.

En del vil kjenne Tim Scott McConnell som sangeren fra smått legendariske Havalinas og diverse solofremstøt som ikke har endret nevneverdig på mannens status som kultartist langt unna det brede publikum. The Devils Songbook vil neppe gjøre mye for å endre denne statusen, da dette ikke er lett tilgjengelig, selv til blues å være. For Ledfoot, som McConnell kaller seg i denne sammenhengen, gjør sin egen blues uten å bry seg mye om de musikalske rammene man vanligvis forbinder med blues.

Førsteinntrykket av platas innhold og innpakning er at dette er litt overkill; sminkede øyne, øreringer, svart neglelakk, bleket hår, tatoveringer, dødningskaller og sanger fra livets mørkere sider. Artistnavnet Ledfoot skrevet med gotisk skrift på coveret og en samling låter kalt The Devils Songbook. Sånn sett er dette langt på vei et konseptalbum fra helvete. Men hvem er jeg til å holde det teatralske mot han. Det er jo musikken som teller.

Og musikalsk er det umulig å komme utenom Bjørn Berge som referansepunkt, ikke minst på grunn av formatet en mann og en gitar som spiller tøff, mørk musikk med blå toner, akkompagnert av trampende fot. Ledfoot er imidlertid langt fra en copycat. Alle låtene er selvskrevne, og han lager på en måte sin egen sjanger med utpreget melankolske stemninger som underbygges av en 12-strengs gitar som spilles med slide. Slik skapes et ørken-aktig utrykk som er det perfekte bakteppe for låter som tar for seg lidelse, fortapelse, livsløp preget av motstand og harde slag – enkelte selvpåført, andre delt ut av personer møtt på livets landevei. De fleste låtene kommer over som selvopplevde av artisten.

Hvis dette er din tekopp i høstmørket, har du mye å hente fra The Devils Songbook. For meg er platas kanskje største beholdning usedvanlig lekkert gitarspill. Ledfoot har virkelig gjort leksa og spiller rytme, riff og solo om hverandre på en måte du må la deg imponere av. Problemet er monotont låtmateriale. Det er liten eller ingen variasjon på The Devils Songbook. Og det kommer fra en som gladelig hører den ene 12-takteren etter den andre hele året. Men her er det virkelig mye likt. Så mye at man flere ganger tar seg i å lure på om plata er satt på repeat.

Konklusjonen er at man nok bør være over snittet glad i sjangeren for å virkelig kunne nyte denne utgivelsen. Utenforstående vil trolig trekke på skuldrene, er jeg redd. Men live kan nok dette duge i lange baner, på samme måte som Berge begeistrer publikum i hele Europa med sitt nakne og kraftfulle uttrykk.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala
Supersilent - Supersilent 7