The Real New Fall L.P. Formerly 'Country on the Click'

The Fall

CD (2003) - Action / Cargo / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Still pissed after all these years!

The Fall har funnet et Recovery Kit som funker, The Real New Fall LP leverer sprek post-punk!

Av Dag Erik Asbjørnsen

12.01.2004

Året er 1978. Britisk punk har sprengt plass i platebutikken for en ny generasjon av spillesugne rocke-tenåringer. Post-punken oppstår etterhvert som en energisk og støyende ny type av kunstrock med røtter tilbake til Can, Chrome og Velvet Underground, men også i stand til å absorbere kitsj fra både glitter-rock og tidlig 70-talls heavy rock. Rundt om i engelske byer dukker det opp en rekke svartsynte, kvasi-intellektuelle grupper, slik som Wire, Bauhaus, The Cure, Section 25, Magazine og Metabolist med skjevgrepsgitarer. The Fall ble sparket i gang av Manchesters første punk-rock gruppe, Buzzcocks, og lånte studioet deres for å spille inn Bingo-Masters Break Out EPen så tidlig som i 1977.

Jeg stiller dere spørsmålet: Hvem fanget best inn opplevelsen av Manchester som tenåring med lang svart frakk, ståsveis og ingen synlig framtid i sikte bak solbriller anvendt selv i det mørkeste kjellerrom? Mark E. Smith bablet på slutten av 70-tallet i vei om alskens temaer mellom Nietzche og Donald Duck og fikk forresten distansen mellom dem til å virke forbausende liten. Så spørs det litt hvem som aldri ble voksen da, om det var Donald eller Nietzche eller Mark E. Smith. Sistnevnte har i hvert fall vært med oss hele tiden helt i randen av synsfeltet. Finnes det egentlig noe annet post-punk band som har utgitt så mange plater som The Fall?

Besetningen har variert med åra og Smith ble tidlig den siste gjenværende fra originalbestningen. Sjølv skled jeg vekk fra The Fall for mange år siden og har altså vært ignorant til den stadige floden av utgivelser, der gruppa prøvde å flette inn alt fra rockabilly til country. Jeg forventet meg å møte Mark E. Smith som ei plagsom, gammel hannbikkje med hås bjeffing som fortsatt prøvde å bite seg fast i buksebenet, men som glipper taket på grunn av tannløshet. Slik ble det ikke!!!

På The Real New Fall LP Formerly 'Country on the Click' har de hoppa vekk fra den overnevnte drivisen og havnet på fast post-punk-grunn igjen. Å høre Mark E. Smith igjen er som å treffe en gammel kamerat du ikke har sett siden skoletiden. Du kjenner igjen alt det rampeaktige og gutteaktige bak en maske som har fått flere rynker. Mannen har også musikalsk vokst seg mye rikere på erfaringer.

Green Eyed Loco-Man viser straks at The Fall har større ambisjoner enn å spille gamle favoritter for gamle venner på den gamle måten. Bandet låter friskt og vitalt og fletter industri-rock med punk og tynne elektronikk-tråder på en effektiv, direkte og energisk måte. Rett på sak uten noe unødvendig staffasje! På Mountain Energei synger Smith som en halvskjeggete, morragretten blanding av Dylan og Reed, backet av solid, primitiv og rå rytmikk (referanse her: Iggy Pop i storhetstiden). Contraflow er enda nærmere essensen av råkantet kunst-kraut-punk, en mer løsemiddel-skadet Interstellar Overdrive der The Fall ivrig utforsker Inner Space-studioets bortglemte lydbåndsnurter istedet for de stjernekledde tomrom. Mektige saker, folkens! Open The Boxoctosis #2 inviterer til pogo-dans for The Madcap Laughs-fans og er en annen vinner (2-tallet skyldes trolig at tidligere versjoner av låtene har vært tilgjengelige for fansen på internett). Plata har også sine vittige øyeblikk. Loop41 Houston er en fnisframbringende pastisj på country-rock som et alternativt vrengebilde av hvordan Lee Hazlewood spiller country. Mike's Love Xexagon er egentlig selvforklarende, en futurisk post-punk automat der glatte surfegutter druknes i oljeforurenset vann inne i den store glasskuppelen, dersom du slipper på nok mynter (fort, slipp på flere!). Avslutningssporet Recovery Kit er det stedet der The Fall trår nærmest Can og har et monotont gjentatt bassmønster gjennom hele låta som Holger Czukay ville vært stolt av.

Ålreit, noen av sporene her er rene transportetapper. Likevel sitter vi her igjen med en håndfull gold, glue & glitter som vil glede mange. The Fall har funnet storformen og tåler mange omganger på stereoanlegget på nabofiendtlig lydstyrke. Pussig at både Wire, Mekons og The Fall er såpass levedyktige 25 år derpå?!

Groovissimo

The Mormones - Guide To Good And Evil

Opplandsk minimalisme som burde åpne for internasjonal anerkjennelse.

Flere: