The Aether Eater

Odawas

CD (2005) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ut på tur, sjelden sur, i et psykedelisk bur

Odawas koker sammen en tredimensjonal galaksesaus, gir den til Dante, som sender den videre til en antihelt av en romfarer. Forvirret?

Av Endre Kvam

30.03.2006

Hvorfor være ydmyk og sparsommelig når man kan være pretensiøs og grandios? Hvorfor ikke la Dantes Inferno bli tolket i lys av en av antihelt av en romfarer som reiser tilsløret rundt i verdensrommet? Hvorfor ikke sende Neil Young til månen med en romferge!? Dette er viktige spørsmål jeg vandrer rundt og fyller hodet mitt med hver dag, og det er tydelig at Odawas er på det samme tankekjøret. Og like viktig, de har tatt konsekvensene av det. Riktig så nyfiken på hva slike pretensiøse tanker kunne føre til, hoppet jeg på romfergen og ble med Odawas på tur høyt opp i sky med The Aether Eater på romfergestereoen.

Inne i romfergen henger bilder med motiv fra Dantes Inferno, og man kan si jeg er ganske tummelumsk i det de første tonene spretter ut av høyttalerne i form av masse psykedelisk pling plong og en reverbisert vokal som minner om Pink Floyd da de var på sitt mest lekne (les: psykedeliske). Romfergen letter, det gjør også musikken da neste sang er på og lyden av psykedelisk casiopop i middels tempo svermer vektløst rundt meg. De som ikke allerede har skjønt det, denne trioen med sine røtter fra Indiana, de liker å sveve, og der har de "forankret" musikken sin også. Det vil si, Odawas rekker å ta turen innom mange retninger og planeter på reisen sin, men aldri uten å forlate et grunnelement bestående av psykedelisk pling plong, en haug effekter, analoge keyboards og musikk som tilhører den øvre sfære.

På en av planetene sitter Neil Young og heller i seg jupiterbrus mens han spiller munnspill med en dugelig dose reverb. På en annen planet hopper Pink Floyd opp og ned, jeg tror de har spist noe merkelig, for mye sukker kanskje? På den siste planeten sitter tjommier som Mt. Eerie, The Flaming Lips og Spiritualized og sløver og øver. Og jammen ble det ikke plass til et mariachiband, barokke stemninger, paranoid vokal à la Can, kosmisk country og et Tom Waits-aktig jungelkomp av typen du kan finne på Rain Dogs eller Swordfishtrombones. Alt dette inne i en romferge, og alle disse planetene på en tur?

Man får hørt mye forskjellig på en helaften med Odawas, og mangfoldet er for lengst sikret, men det spørs om ikke Odawas hadde tjent på en liten dose fokus på The Aether Eater. Ettersom albumet er lagt opp som en reise, forutsetter det at låtene fungerer sammen og at reisen går fra et slags A til et slags B, det gjør den bare delvis. Albumet lider stort av altfor mange stemninger og stilskifter. Av og til kan det faktisk låte uferdig, og jeg får på følelsen av en psykedelisk selvoppfyllende profeti av type: Hei, vi koker jo en slags psykedelisk suppe her, og da må vi i hvertfall måke på med reverb og masse lydeffekter.

Er alt bare død og pine? Nei da, det finnes visstnok små stjernedryss på denne romferden. Når man blir servert The Unamed Sphinx og country (kosmisk selvfølgelig) som får en til å tenke på Neil Young hoppende rundt på månen med munnspillet og resten av Buffalo Springfield humpende etter, Gram Parsons, eller nyere band som Beachwood Sparks så lider jeg slettes ikke. Også Kids, som får meg til å tenke på Can akkompagnert av strykere gjør at jeg trekker litt på smilebåndet. På Song of Recompense blir man mot alle odds servert et tema som faktisk varer og bygger seg opp til et fint Pink Floyd-aktig musikkstykke med marachitrompeter. All honnør til denne også. Dessverre har det seg sånn at hederlighet og honnør ender her, de svakeste delene av albumet, det vil si størsteparten, høres ut som et Pink Floyd på første gir i en nedoverbakke.

Det blir rett og slett for humpete og ujevnt på denne reisen, og når vi på Song of Temptations blir servert ren og skjær Pink Floyd-rip off med en saksofonsolo danskebåten verdig og dramatisk kvinnevokal i bakgrunnen (gjett hvilket Pink Floyd-album), så trekker jeg og tviholder på grinebåndet og får lyst til å hoppe av denne romfergen og avbryte reisen! Psykedelisk sviske er servert. Jeg tar meg en bolle!

Nå skal det sies at jeg ikke helt har mistet troen på Odawas, det er mange fikse og fakse ideer, kredible referanser og prov på musikalitet her, og med blikket rettet mot fokuset og helheten så skal man ikke se at disse karene gjør en helomvending med romfergen og serverer en reise i framtiden så delikat at til og med stjernene kommer til å gråte.

På hjemmesiden proklameres det at Odawas siste langspiller forsøker å finne sjelen slik Dante gjorde det. Tomhendt i sjeljakten og uforstående til Odawas sitt overpretensiøse forsøk på å knytte seg opp mot Dante, ender jeg min romferd på Saturn og tar "nieren" tilbake til moder jord hvor langt mer jordlige sysler venter. Tid for å bake boller kanskje?

Groovissimo

Jamey Johnson - That Lonesome Song

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere: