cover

Lovers Are Lonely

Timo Räisänen

CD (2005) - Razzia / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Indiepop / Folkrock / Alternativ

Spor:
Carry Me Home
Lovers Are Lonely
Halo
Ringside Corner
With a Mask On
Pussycat
The Drug of My Choice
Champagne & Cigars
Goodbye Sad Songs
Don't Let the Devil Ruin It All
Goodnight Wendy

Referanser:
Bob Dylan
Neil Young
Her Majesty
Håkan Hellström

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ensomhet varer lengst

Med Lovers Are Lonely trår Timo Räisänen ut av Håkan Hellstöms skygge, og skaper et navn for seg selv.

Jeg syntes Stone Roses' Mersey Paradise var verdens fineste B-side denne novembermåneden, skrekkelig briljant som den er. Så hørte jeg Timo Räisänens versjon av Whitney Houstons Didn't We Almost Have It All. Måten han har gjort den til helt og holdent sin egen låt går langt utover det jeg kan klare å forholde meg behersket til. Borte er gneldrete Whitney Houston, borte er det schlicke, åleglatte studiosoundet og den syntetiske lyden. Bare melodien er igjen, løftet frem av Räisänens akustiske gitar, hans stemme og et par-tre sparsommelige slag på glass (?) i et fullstendig nedstrippet arrangement. Det er en lysende, nesten magisk versjon, i all sin nakne, skjøre prakt, og nakkehårene står som gardister på slottet.

Aberet er at Didn't We Almost Have It All ikke er å finne på Lovers Are Lonely, Timos debutalbum. Den låten finner du bare på singelen av samme navn som albumet. Derimot finner du elleve andre låter, fulle av rufsete gitarslinger og dypfølt livsglede, med varierende grad av god ulyd.

Man kan nemlig aldri få nok skranglete og vindherjet, rufsete pop på ustemte gitarer. Når tidligere Håkan Hellström-gitarist og produsent Timo Räisänen således tar med seg sin gitarr, sin lydmann og et par polare med banjo og munnspill ut i granskauen et sted og spiller inn et album som han selv refererer til som en "uthuggen block av min själ," så er det en aldri så liten event. Kanskje ikke en som forandrer verden radikalt, men like fullt en som gjør den til et ørlite bedre sted å holde til på. Tenk Neil Young, ca. Harvest, og jeg tror du er sånn omtrentlig på hva Lovers Are Lonely is about.

På albumcoveret står Räisänen på asfaltert grunn i skarpe boots og dress, og ser på oss med tvil i blikket, hendene godt plantet i lomma. Han ser nesten litt ukomfortabel ut. Det tror jeg ikke han er, sånn i bunn og grunn. Timo er nok passe sikker på at det er dette han vil, og at han har mer i seg enn bare å være Håkan Hellströms gitarist. Om noe annet er Lovers Are Lonely lyden av en låtskriver med noe stort i emning. Med det legger Timo ut sitt hjerte på auksjon, og skriver av seg all skit som måtte ha fått samle seg. Det er en innimellom sørgelig skive, en ærlig og ekte utbrodering av alt som gikk galt, deriblant en skilsmisse. Samtidig er det også en livsglad og optimistisk samling låter, full av pågangsmot og stilsikker meloditeft, spunnet over rufsete gitarlyd og halvkvalte gledesutbrytninger. Med andre ord hva man kunne forvente av Håkan Hellströms fremste trosfelle. Pluss litt til. Resultatet er tidvis strålende.

Lovers Are Lonely starter med at vår mann drikker seg full, og våkner opp med en tjej. Med andre ord en god start. Scenen er satt for ungdommelig svermeri og sengekos:

Comfort love let's float off to bed.
They can go out dancing, we'll stay at home instead.
Just carry me home

...insisterer Timo akkurat passe nonchalant og tongue-in-cheek. Påfølgende Lovers Are Lonely er Timos hilsen til alle som har lagt sin elsk på Håkan Hellstöm. Slingrende gitarer, kaotisk tromming og vokal full av knekk og fistel i stemmen i det reneste jubelbrus av poplykke. Dog, skinnet kan bedra:

I was broken hearted, down, but now I'm fine.
And the reason, I'm sorry to say, is you're not mine.
But come on over and try to sing along

...gliser Timo med sitt aller bredeste glis. Deretter bærer det ut i et ganske trist og håpløst lende, hvor mannen virkelig får renset sin sjel for grums gjennom Ringside Corner og With a Mask On, hvor han dras mellom tro, tvil, anger og begjær og ikke helt klarer bestemme seg for hvorvidt det bestående eller det forestående er det beste stedet å være på. Pussycat og The Drug of My Choice kan stå som eksponenter for dette. Førstnevnte er en tilsynelatende glad låt med et beskt refreng, mens sistnevnte er sår, nedtrykt og ulykkelig:

Hell, here I go again too fucked up to get the words right.
And hell, here I come again after you
Hell, here I go again trying to hang sweet from the tree,
And hell, I'm losing my dignity.

Det bedrer seg ikke mye på Champagne & Cigars heller, en for øvrig lysende låt med et stadig eskalerende sound, økende i intensitet og antall instrumenter, til det punkt at ryggradsgrøssingen ikke gir seg før hissige cymbaler avslutter det hele. Når Timo nå skraper bunnen av tønna er det selsagt bare en vei å gå: Opp, opp, opp mot sola og lyset, som i Goodbye Sad Songs:

The past is growing hazy as for you I fall,
So high, together we reverse the wrongs. Goodbye sad songs.

Nuvel, hvor lenge var Adam i paradis? Don't Let the Devil Ruin It All bærer bud om at ikke alt er som det skal. Og Goodnight Wendy heller bare enda mer malurt i begeret. Noen happy ending er det knappest, full av tvil og undring. Atter en gang ligger Timo i mørket, og forsøker åpne ei hjertedør med en tydeligvis rusten nøkkel. Om han lykkes til slutt, vet jeg ikke. I det hele tatt gir han få svar, godeste Timo.

Fortsettelse følger.

PS! DVDen er også grymm! Masse drodling og ullen tåkeprat, sløvet av vin og velvære, fra nederst i et badekar, samt uforholdsmessig mye nakenbading og lange scener med vakker svensk natur. En del klipp fra innspillingen i den vesle röda stugan. Bobleplast, sprittusj på bølgepapp og annet kreativt fiksfakseri danner mysig lyd på skiven. I tillegg kan du se Timo spille en smekker versjon av Animals House of the Rising Sun. Jeg mistenker all den friske luften for å ha gått ham litt til hodet, men det gjø'kke stort.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

(Smalltown Supersound)

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere:

Philip Kane - Time: Gentlemen
Jamey Johnson - That Lonesome Song