Waltz for Koop

Koop

CD (2002) - Superstudio Blå / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sommerens lille store perle.

Svenske Koop imponerer med sommerlett og sval jazz, i det som trolig er den mest behagelige utgivelse så langt i år.

Av Martin Hafsahl

Del på Facebook19.06.2002

Det er ikke så alt for lenge siden man subbet rundt med "Jazz er feigt"-buttons på jakka, ved siden av annet beintøft krimskrams. Siden den gang har man i det minste fått øynene opp for Miles Davis, om ikke annet. Med den nyere tids acid jazz, St. Germain og jazzhouse, har man kanskje endelig blitt mottakelig for musikk som ligger enda nærmere kilden. For eget vedkommende skjedde i hvert fall den siste forløsningen med denne fantastiske platen fra svenske Koop.

Duoen er veldig nøye med å påpeke at de ikke lager elektronisk musikk ispedd en smule jazz. Det er snarere jazz tilberedt med forsiktig bruk av elektroniske hjelpemidler, og rett skal være rett. Det er utvilsomt snakk om jazz med røtter i den gamle skole, lenge før det var hipt å sette gud og hvermann på scenen og la dem bedrive improvisert støyforurensning med det som kan virke som tilfeldig valgte instrumenter. Koop derimot, lager behagelig jazz, myk som fløyel. Melodiene er tidvis vakre, og instrumentbruken presis og harmonisk. At produksjonen har feste i elektroniske virkemidler, gjør lydbildet lekkert og akkurat passe trendy. Ikke et løsskjegg eller en skinnvest å spore på mils avstand. Særlig hyggelig er det å stifte bekjentskap med gjestevokalist Cecilia Stalin, som med sin lekende og kjølige stemme bidrar til at platen får det lille ekstra hva gjelder særpreg. Yukimi Nagano er visstnok en kommende stjerne blant jazz-vokalister, og hun får fram smilet på singelsporet Summer Sun, som for tiden vises på MTV.

I tillegg til nevnte Summer Sun er det nok av perler å trekke fram, selv om alle ni sporene er mer enn gode nok. Tonight er sløy og tilbakelent, hvor den androgyne stemmen til Mikael Sundin sleper seg gjennom en frisk bris av piano, bass og saksofon. Modal Mile drives av en særdeles cool jazzgroove, hvor en enkel men velfungerende basslinje og en avmålt, men smittende rytmeseksjon får bistand av blåserekker, vibrafoner og Earl Zingers akkurat passe sløve stemme. Terry Callier velsigner også platen med en gjesteopptreden på In a Heartbeat. I tillegg er Relaxin' at Club F****n også verdt å nevne, da den er noe av det mest behagelige som noensinne er laget i krysningspunktet mellom jazz og deephouse.

Det eneste ankepunkt må være at platen ikke varer i mer enn 35 minutter. Men så er det til gjengjeld 35 fabelaktige minutter som trygt kan repeteres i det uendelige.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: