cover

Illumination

Paul Weller

CD (2002) - Independiente Ltd. / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Soul / Voksenrock / Bluesrock

Spor:
Going Places
A Bullet For Everyone
Leafy Mysteries
It's Written In the Stars
Who Brings Joy
Now The Night Is Here
Spring (At Last)
One X One
Bag Man
All Good Books
Call Me No. 5
Standing Out In the Universe
Illumination

Referanser:
The Jam
Style Council
Oasis
Eric Clapton

Vis flere data

Se også:
Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace - Paul Weller (2006)
Studio 150 - Paul Weller (2004)
Wake Up the Nation - Paul Weller (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Sliten traver

Til tross for help fra britisk indie-elite klarer ikke Weller å lage et spennende album.

Jeg må innrømme at mitt kjennskap til Paul Wellers karriere og musikk begrenser seg til perioden 1977 til 1982. Da var han gitarist, vokalist, låtskriver og frontfigur i det klassiske bandet The Jam. Jeg har selvsagt fått med meg at han senere var medlem i The Style Council og har gitt ut flere soloalbum, men har aldri satt meg inn i de senere års album. Nå skal man riktignok ikke bedømme voksne artister ved å sammenligne med tidligere glansperioder. Paul Weller har siden The Jam endret fokus fra punk og powerpop til voksenrock. Han har lagt vekk opprørstrangen og erstattet den med modenhet.

På Illumination har han fått hjelp av en rekke yngre menn. Damon Minchella og Steve Cradock fra Ocean Colour Scene, R'n'B-artist Carleen Anderson, Aziz Ibrahim fra Stone Roses, Noel Gallagher og Gem Archer fra Oasis og Kelly Jones fra Stereophonics kan høres. Sistnevnte bidrar med stemmen sin i duetten Call Me No. 5. Disse folka setter likevel ikke mer preg på skiva enn det en fem-seks studiomusikere antagelig ville gjort.

Weller er svært glad i soul og lar dette skinne igjennom på flere av de tretten låtene. Best er han når han tør å rocke, som i A Bullet For Everyone og Leafy Mysteries. Ellers har han nemlig en tendens til å bli litt kjedelig. Han blir en litt moderne og vågal utgave av Eric Clapton. Det skal sies at Weller forsøker å gjøre plata mer interessant ved hjelp av blåsere, funky vinklinger og friske rytmer. Han treffer likevel ganske sjelden. Det er ofte hyggelig, men samtidig kjedelig. Etterhvert sitter gjespene løst.

Den nesten instrumentale Spring (At Last) låter direkte uinspirert og slapp. Jeg mistenker at Weller ikke var i en slik form da han spilte inn, men heller sliter med å formidle sine ideer. Illumination lider av manglende gnist. Den småhyggelige synginga og låtene som forsøksvis skal være nære flyter ut i ingenmannsland. Når plata er over sitter man igjen med svært få inntrykk, til tross for at man har hørt på den flere ganger tidligere samme dag.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arthur's Landing - Arthur's Landing

(Strut)

Arthur Russells venner viser med denne samleren hans enorme musikalske nedslagsfelt.

Flere:

Flunk - For Sleepyheads Only
Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons