Ten Songs and Hey Hey

Jim Stärk

CD (2002) - BP / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hey hey, my my, triste sanger vil aldri døy...

Milde og melankolske viser med høstlig kulør. Jim Stärk har gitt ut en moden debut.

Av Bjørn Hammershaug

08.10.2002

Oslo-kvartetten Jim Stärk platedebuterer med en moden og stilsikker plate som på ingen måte tilsier at vi har med ferskinger å gjøre. Det er da heller ikke akkurat nykommere som står bak dette her, og et par av medlemmene kan man kjenne igjen fra The Margarets og Number Seven Deli. Jim Stärk bør på ingen måte regnes som et sideprosjektet i den sammenheng, for med med Ten Songs and Hey Hey har de gitt ut en smakfull og delikat plate, bitter og søt på en gang.

Musikalsk kan vi plassere dette vennlige melankolske bandet inn i både amerikansk og britisk visetradisjon av den stillferdige og lavmælte sorten. For å starte med den mye brukte Nick Drake-sammenligningen (det ferske bandet må allerede være grundig lei av å svare for seg om ham) så er den både berettiget og noe forenklet. Javisst synger Einar Stokke Fadnes på omtrent samme sobre vis, og særlig måten han drar vokalene slepent ut på korrekt britisk maner kan minne en god del om hellige Drake. Det er mest tydelig på spor som Love You Simply, Take Your Coat Off og Talk to Me, hvor også bandet bidrar til å gjenskape den høstlige stemningen til låter som Time Has Told Me og Saturday Sun (begge fra Five Leaves Left, 1969). Men Jim Stärk har på langt nær forsøkt å etterape hele hans uttrykk, men holder seg til en noe enklere og rett-frem jovial form for visepop med countrypreg, helt ut til forsiktig honky tonk på Claire.

En eller annen sammenlignet melodien til radiosingelen Reading Time med Willie Nelsons Summertime (øøhh, det var visst her...), noe som var en litt lettvint finte. Det er uansett en av de mest slentrende kuttene, og som sammen med nydelige viser som Talk to Me, Love You Simply og Hey Hey lurer oss inn i Jim Stärks slumrende verden. Bandets bane er den tilbakelente, bedagelige holdningen som preger hele platen. På den ene siden er Ten Songs gjennomført og helhetlig, og kan uten problemer surre og gå i lang tid uten å skape det minste ubehag. På den annen side er det et savn av et eller annet forstyrrende element - kanskje en forløsende vise eller en en dissonant lyd - som bidrar til at platen flyter vekk fra oss uten at vi sitter igjen med de helt store følelsene etterpå.

Det er uansett en fin blanding av britisk høst og amerikansk landevei som gjør Jim Stärk riktig så trivelige å ha som kompaniskap. Selv om æren for resultatet bør deles på fire vil jeg igjen fremheve Asbjørn Ribe (piano, orgel), som bidrar til å gi låtene her et elegant 60-70 tallspreg (Reading Time, Sweet). Innlånt steel gitarist Kjetil Draugedalen (Love You Simply, Claire, Talk to Me) gjør også sitt til at leirbålet hele tiden er innen rekkevidde. Ved dette bålet sitter musikalske slekninger som Kristofer Åström (Leaving Songs, 2001 anbefales fortsatt), Gram Parsons, James Taylor og Joe Pernice (Scud Mt. Boys, Pernice Brothers).

For estetikerne blant oss må det også nevnes at Ten Songs and Hey Hey er kledd i et meget delikat omslag, med duse farver lik bladene som faller ned mot bakken i disse tider, langsomt og rolig i takt med musikken. Det er med andre ord ikke mange gode grunner for å styre unna denne før vinteren for alvor burer oss inne.

Groovissimo

Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion

En nesten perfekt plate som er fullstendig skamløs på absolutt alle de riktige måtene.

Flere: