Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Heavy metal / Boogierock / Stadionrock
Spor:
Thunderstruck
Shoot to Thrill
Back In Black
Sin City
Who Made Who
Heatseeker
Fire Your Guns
Jailbreak
The Jack
The Razor's Edge
Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Moneytalks
Hells Bells
Are You Ready
That's The Way I Wanna Rock'n'Roll
High Voltage
You Shook Me All Night Long
Whole Lotta Rosie
Let There Be Rock
Bonny
Higway to Hell
T.N.T.
For Those About to Rock (We Salute You)
Referanser:
The Rolling Stones
Aerosmith
Se også:
High Voltage - AC/DC (1976)
Dirty Deeds Done Dirt Cheap - AC/DC (1976)
Let There Be Rock - AC/DC (1977)
Powerage - AC/DC (1978)
If You Want Blood, You've Got It - AC/DC (1978)
Long live...
Klassikere pøses ut fra stadionscener verden over, uten at man helt føler det på kroppen.
Del på Facebook01.09.2003
Under hele 80-tallet hadde AC/DC vært et av de virkelig store
hardrock-banda. Når trendene endret seg på begynnelsen av 90-tallet svarte de med et livealbum pakket med klassiske låter. Denne oppnådde svært høye listeplasseringer på begge sider av Atlanteren (5. plass i England og 15. plass i USA). Et par gamle låter ble også gitt ut på singel i liveutgave. Highway to Hell traff overraskende 14. plass på den britiske singellista, mens Dirty Deeds Done Dirt Cheap måtte nøye seg med en 68. plass.
Plata er tatt opp under turneen i 1990-91 da de var ute for å promotere suksesskiva The Razor's Edge. De lot Bruce Farbairn fingre med spakene i etterarbeidet, akkurat som han hadde gjort i studio ved forrige utgivelse. På Live får man klassiske låter fra de første boogie- og bluesbaserte utgivelsene, samt mer metalliske hits fra de siste skivene. Med hele 23 låter har den noe for de fleste. Om du er ute etter hits eller livefavoritter finner du noe morsomt her. Ettersom bandet aldri har utgitt noen Greatest Hits kan dette være en grei erstatning. Selv om opptakene er hentet fra The Razors Edge-turneen, gir utvalget låter mer inntrykk av karriereoppsummering.
Live er nok en gavepakke for alle ekstremfans, selv noen av disse likevel kan synes den er for lang. Når noen låter i tillegg trekkes ut til dobbel lengde ligner det overdose. En kortere, mer konsentrert variant kunne være å foretrekke. Nå er denne opprinnelig også utgitt som enkelskive. Fordelen ved en dobbel utgave er selvsagt at man kan få følelsen av å oppleve et helt show, men det er sjelden denne anmelderen har tålmodighet til å høre 132,5 minutter liveopptak i et strekk uten å være til stede selv. På en annen side kan man jo dele opp lyttinga.
Dette er et stadionprodukt uten den samme intensiteten og svettesprutende nærheten som If You Want Blood, You've Got It (1978) hadde. Der nevnte liveskive ga korrekt inntrykk av tettpakkede trange klubber og haller, får man her følelsen av å stå midt i en mengde av 30.000, hvor de fleste kun aner Angus Youngs bevegelser i horisonten.
Brian Johnsons noe spesielle skrikestemme gjør det av og til vanskelig å høre hva som blir sunget, men det er vel ikke noe nytt. Fanatiske fans vil kanskje ikke ha det på noen annen måte. Fansen får i hvert fall en mulighet til å høre de klassiske låtene fra 70-tallet med dagens vokalist på skive. Uansett er det ingenting å si på Johnsons innsats og styrke. Han kaster ikke bort mye tid på småprat mellom låtene. Dette er kanskje et resultat av at Live er et klippet og limt livalbum fra en hel verdensturne. Den stillheten dette medfører en kort tid mellom hvert spor ødelegger litt av helheten.
Bandet utfordrer ikke publikumet med å endre noe i låtenes liveutgaver. Angus drar på med litt ekstra gitarsprell her og der. Noe mer eller mindre var vel kanskje ikke å forvente. Noen kan bli litt drøye. Over 14 minutter med Jailbreak er en liten tålmodighetsprøve. I hvert fall når man ikke på noen måte har gjort den mer spennende. High Voltage blir for eksempel nærmest ufarliggjort og slapp i sin mer en ti minutter lange utgave. Det eneste nye tilskuddet er en kort gitarutgave av den tradisjonelle Bonny, som en intro til Highway To Hell.
Jeg har problemer med å bestemme meg for hvor godt jeg liker Live. På den ene sida har man hovedsakelig bare tøffe låter, på den andre sida synes jeg de fleste slår hardere på trommehinna i studioutgave. Stort sett beveger den seg midt på treet og klarer ikke helt å innfri forventningene.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Vess du synes dæm e ferr drøy kain du like godt slutt å hør på dæm!
"tålmodighetsprøve" lizzm... det eineste det e e TØFFT!
Det e sånn det ska værra, å æ bli aldri lei!
ANGUS E BÆST!
Endelig noen som deler mitt syns ang. Live! Jeg var utrolig skuffa da jeg satte på denne plata for første gang for ca en uke sida, og hver gjennomgang bare gjør den verre. Live er lysår unna If You Want Blood.
Personlig syns jeg Brian Johnson tar all kraft ut av de gamle Bon-låtene, men dette er jo mer en smakssak. Men det som virkelig trekker ned er energinivået. Der ...Blood var vill, utemmet og av et sultent band med noe å bevise er Live slapt og uten intensitet. Nevnte langversjoner er helt, unnskyld uttrykket, jævlige å høre på når studioversjonene er så mye tightere og sinte.
F.eks ville Who Made Who vært en helt fantastisk livelåt, men slapt gitarspill og vokal trekker den ned. Bonny er nydelig i studio, men blir bare uhørbar her.
Og jeg skal ikke engang gidde å omtale kommentaren over.