cover

Point

Cornelius

CD (2002) - Matador / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Samplehappy / Pop / Rock

Spor:
Bug (Electric Last Minute)
Point Of View Point
Smoke
Drop
Another View Point
Tone Twilight Zone
Bird Watching At Inner Forest
I Hate Hate
Brazil
Fly
Nowhere

Referanser:
Beck
Kim Hiorthøy
Cibo Matto

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Point taken

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Musikken til Cornelius er som 1980-tallets Rubiks kube, hvor man ved hjelp av mange og intrikate håndvendinger skulle forsøke å finne frem i fargespekteret, slik at alle sidene fikk hver sin farge. Cornelius er akkurat sånn, med den forskjell at han ikke har giddet å samle alle fargene på hver sin side. Dermed blir alle sidene stående som mangefargede mosaikker representert ved en haug av lyder og instrumenter. Det fine med en slik kube var at man kunne sitte i timesvis å vri og vende på denne lille plastdingsen uten å finne frem til løsningen. Av og til kunne man greie å dekke tre eller fire sider eller lage et morsomt mønster på et par av sidene, men uansett hvor flink man var så ble det ikke kjedelig. Slik fremstår også Cornelius på plate, uansett hvor lenge man blir sittende å prøve å lete etter en helhet i musikken så blir den aldri kjedelig. Av og til møtte man forståesegpåere som hadde lært seg hvordan man løste Rubiks kube, slik at alle sidene ble fullstendige. I min verden ødela disse menneskene all moroa. Magien ble borte og kuben ble lagt på hylla sammen med andre utrangerte morsomheter. Forhåpentligvis er det ingen plateselskap eller andre representanter for det etablerte og kontrollerende som forsøker å plassere Cornelius i en spesifikk sjanger eller rigid markedsføringstankegang. Enn så lenge fascinerer Cornelius med sin mosaikk av pussige lyder og innfall, og produserer det som i bunn og grunn er hysterisk popmusikk.

Cornelius er Keigo Oyamada, født og oppvokst i Tokyo, Japan. Herfra har mannen utgitt fire album under navnet Cornelius, en lang rekke remikser, drømt opp smått legendariske konsert- og markedsføringskonsept og holder en hvilende hånd over plateselskapet Trattoria. Mannen har også rukket å gi ut et par skiver med bandet Flipper's Guitar og Lollipop Sonic, som sammen med grupper som Pizzicato Five var med på definere Shibuya-kei soundet (tyggegummipop). Det var først og fremst med utgivelsen av langspilleren Fantasma (1998) at verden utenfor Japan virkelig fikk øynene opp for mannens eklektiske miks av gitarpop og populærkulturreferanser. Cornelius' fenomenale suksess i hjemlandet har gitt ham muligheten til å gjennomføre noen av musikkhistoriens heftigste konsertkonsepter. Det fortelles begeistret om konserter hvor publikum får utdelt flere par 3D-briller for å nyte effektene til fulle, buttons med spesialkomponerte lyder slik at publikum kan delta og at et ekstra rytmespor sendes simultant på radio hvorpå publikum oppfordres til å ta med walkman på konserten.

Fra speed metal og noisecore på I Hate Hate til søt pop og rullende bølger på Drop; Cornelius toucher innom det meste på en fantastisk reise i det jeg innbiller meg er hvordan man opplever verden med Tokyo som utgangspunkt. Oyamada har selv produsert og spiller de fleste instrumentene på skiva, som er spilt inn i hjemmestudioet i Tokyo. Der Fantasm var fullstappet av lyder fra populærkulturens overskuddsmateriale, har Corenlius denne gangen gravd dypt i et mer organisk materiale og kommet opp med et lydlandskap bestående av tradisjonell gitar, pop melodier og dyrelyder, vanndråper, hosting og egen vaklende vokal. På låtene med en tradisjonell popmelodi er vokalen en del av instrumenteringen, i og med at mange av tekstene synges på japansk blir ikke vokalen først og fremst en budbringer, men snarere et instrument sammen med myriaden av lyder.

Den sjarmerende cut'n'paste-tilnærmingen til låtsnekring kombinert med mannens åpenbare hang til showmanship har ført til sammenlikninger med Beck. På låter som Another View Point, hvor bassen rir over loopet gitarfres, som så glir over i den ambiente, countryaktige Tone Twilight Zone, er likhetene absolutt tilstede. Fuglesang blir til hektisk gitar og vokaldrevet pop i løpet av Bird Watching At Inner Forest. Det hele er så intelligent satt sammen at man ikke løfter et øynebryn når den søte popen angripes av gitarstøy på den agressive I Hate Hate, for så å gli over i Ary Barrosos Brazil (fra Terry Gilliams film) med behagelig hawaiigitar og elektronisk ørekiling.

Cornelius ble genierklært av en samlet musikkpresse i forbindelse med Fantasm for fire år siden, og skal man ta mottakelsen av Point i Japan (hvor skiva ble sluppet høsten 2001) som pekepinn, vil også denne utgivelsen sanke godt med kritikerpoeng. Men selv genier begår feiltrinn, og avslutningsvis på denne skiva begynner enkelte av de musikalske temaene å resirkuleres. Fly høres ikke fullt så sprek ut som de tidligere numrene og easy-listening stemningen over bølgebruset på den avsluttende Nowhere er en velbrukt klisje og holder meg fra å gi toppscore. Denne utgivelsen er likevel så interessant at den bør finnes på de fleste oversikter over årsbeste når popåret 2002 skal oppsummeres. Det sies at popyndlingene i Kings Of Convenience skal remikse noen av sporene til utgivelse på en fremtidig singel, så det er god grunn til å holde øynene oppe for Cornelius og hans verden i 2002.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fruit Bats - Spelled In Bones

(Sub Pop)

Litt vemod, men mest livslyst i dette tonefriske vesle sommareventyret.

Flere:

Gluecifer - Basement Apes
Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus