The Devil Isn't Red

Hella

CD (2003) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pushing the extreme

Sacramento-duo som beveger seg på siden av det vi kjenner som en vanlig rockduo.

Av Bjørn Hammershaug

05.02.2004

Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive Hold Your Horse Is (2002). The Devil Isn't Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zack Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. Brown Medal 3000 skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zack Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet You DJ Parents er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens Women of the 90s er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn't Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn't Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Groovissimo

Andrew Bird - Noble Beast

Så fabelaktig kan popmusikk vere. Om ein slepp til ein Bird med riktige idear, fager røyst og nystemt fiolin.

Flere: