Schizophrenia, The Dance Machine

Davy Jones' Locker

CD (2009) MTG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Eklektisk parasitt

Enveis symbiose med fortiden. Teknisk dyktige, men musikalsk kjedelige.

Av Geir Levi Nilsen

04.02.2009

Her kommer det et stort tja... Hvis Davy Jones' Locker er kritikeryndlinger, er de da en hype? Tankene kommer frem når man lytter til første låta som åpner albumet ; Return to Zero er en litt kokett og melodramatisk sak. Andrelåta Keep On Keeping On bringer frem tvilen: Dette har man hørt før, men hvor?

La det være sagt: Ingen artister er hundre prosent originale. Alle stjeler, og de råeste tyvene er de som har begått generasjonstyveri. Ett godt eksempel er Led Zeppelin i begynnelsen av karrieren. Resirkulerte blueslåter og regelrette tyverier av gamle bluesklassikere med nye titler, kjørt inn i den zeppelinske lapskauskverna. Dette fratar ikke Led Zeppelin den æren å være en av de største rock'n'roll gruppene noensinne. Men fortellingen om bandet er ofte fortellingen om den musikalske 68-generasjonen som stjal fra et par generasjoner tilbake. Om hvordan blues ble heavy metal.

I vår tid er denne formen for tyveri og kopiering ikke så eksplisitt, idet musikkteknologien har blitt veldig kompleks. Digital-lydbildet og industrien som har fulgt med den har gjort det enkelt å være eklektisk og synkretisk. Det er ingenting galt i det. Problemet i vår tid er bare at jo eldre man blir jo mer kynisk blir man. For man har hørt det meste før.

Det samme gjelder Davy Jones' Locker og Schizophrenia, The Dance Machine. La meg si det fra den positive siden. Dette er en intelligent og godt laget plate. Låtene har trøkk og driv, dette er seriøse greier. Gruppa tilhører definitivt førstedivisjon musikalsk og teknisk. Tekstene er litt svake, med for mange rock-klisjeer, spesielt på tittelkuttet. Men undertegnede imponeres ikke av helheten. Return to Zero er eklektisk inntil det parasittiske. Du kan gjerne gå inn i en symbiose med fortiden (hvilke musikere gjør vel ikke det?), men dette blir for enveis.

Davy Jones' Locker kan gå forskjellige veier:
1: De forblir et kritikerband og ikke mer.
2. De blir kritikeryndlinger og et trendfenomen. Alle unge rock-entusiaster "med respekt for seg selv" vil da gå rundt og digge bandet, med å referere til fraser fra trendsugende musikkjournalister i diverse publikasjoner. Alle vil gå på konsertene deres en stund, snakke høytravende om hvilken religiøs og berusende og henrykkende opplevelse det er å oppleve dem live, platene deres vil bli gjenstand for ekstatiske ovasjoner på enhver grunnfagskantine på Blindern, dette vil vare i noen år og så plutselig vil luften gå ut av ballongen og de vil forsvinne så umerkelig som et spøkelse fra kjelleren på Sogn Studentby.
3. De slår gjennom kommersielt og blir forhatt av musikkjournalistene. De mest skarpskodde av kritikerne deres vil da dekonstruere bandet og påpeke deres uoriginalitet ved å belyse deres "inspirasjonskilder" på ett særdeles lavt klinisk nivå.
4: Davy Jones' Locker blir larger than life og alt hva de gjør vil overskinne alt, uansett negativt eller positivt, som blir sagt og skrevet om dem. Kanskje er undertegnede så heldig å bli nevnt i den kommende biografien som blir skrevet om ca. fem år av en avhopper fra idehistorie mellomfag fra Blindern, som en ekte rock-profet. Jeg har sett rockens fremtid og det er...?

Men slik det høres ut nå etter å ha hørt denne plata må resultatet være at denne gruppa er ganske så overvurdert. En person ved navn Amber Houlubec fra en avis ved navn The Batt i Austin, Texas har uttalt: "This dynamic five-piece group have created a rock sound that you cannot get out of your head, even if you tried...To say this talented band is anything less than mind-blowing would be an understatement." Hvor gammel er Amber? 14 år? Hvor mye musikk har hun hørt?

Dette er et problem med musikkritikere, nemlig deres mangel på kritikk. Så gudsjammerlige enige om ett nytt fenomen musikkritikere kan være. Dette er arven fra 80-tallets New Musical Express: Vi - musikkritikerne - er musikkgeneralene som bygger opp en gruppe via hype for så å bryte dem ned igjen.

For musikken på Schizophrenia, The Dance Machine er egentlig utrolig kjedelig. At fans og publikum kan bli forblindet av narregull må man godta, men vi lever dessverre i en tid da kritikere har mistet enhver sans for å gjøre jobben sin. De har de siste 20-30 årene blitt fans i stedet for å bli kritikere. Kanskje ligger det noe mer bak. Biologisk heter det innavl, økonomisk heter det korrupsjon, miljømessig heter det trend.

Sorry Davy Jones' Locker, jeg melder meg ikke på.

Groovissimo

Bonnie Prince Billy - The Letting Go

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere: