cover

Futuresex/Lovesounds

Justin Timberlake

CD (2006) - Jive / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Retropop / Soul / Club / Dance

Spor:
Futuresex/Lovesounds
Sexyback
Sexy Ladies
My Love
Love Stoned/I Think She Knows (interlude)
What Goes Around... Comes around (interlude)
Chop Me Up
Damn Girl
Summer Love/Set the Mood (Prelude)
Until the End of Time
Losing My Way
(Another song) All Over Again
Pose

Referanser:
Prince
The Neptunes
Quincy Jones

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Timbaland & JT

Timberlakes andre album skal være en flirt med Princes eminente låtkatalog, men Timberlake er langt fra like kløktig.

"So slide a little bit closer to me, little girl, Daddy's on a mission to please!"

Vårt kjære samfunn har havnet i en alvorlig klemme. Hva vi ser rundt oss har med tiden blitt en repetisjon av ting vi har sett før. Hvordan skal vi klare å skille det som er nytt, og det som kun er en reproduksjon av fortiden? Er det fremdeles et mål å skape noe nytt? I tilfelle hva er det vi skal velge som en kvalitetssikring for å repetere?

Retrosamfunnet er ingen nyhet for dette århundret, snarere tvert imot er det en problemstilling som enhver kunster med avantgardistiske ambisjoner våkner opp til, som en kamp nærmest komplett umulig å vinne. I musikken kommer dette (altfor) ofte til uttrykk gjennom genre som bruker mye samples og som spinner direkte av andre genrer. Hiphop, slik det ser ut i 2006 som en uavhengig musikalsk genre, kunne ikke eksistert uten sine gudfedre i soul og funk. Det kan ha startet som en oral protestbevegelse mot undertrykkelsen og segrerering i samfunnet, lik soul, men utviklet seg i veldig mange tilfeller mot en mer party attitude laget av mennesker som respekterer sitt eget selvbilde mye mer enn de originale politiske ambisjoner. I senere tid har dyktige og banebrytende hiphop-produsenter begynt å spise en større del av populærmusikk markedet for tilslutt havne på nivået Neptunes, Scott Storch og i dette tilfellet, Timbaland er.

Timbaland har hatt et travelt år. Først hjalp han Nelly Furtado til dansegulvene, med mye av den samme oppskriften som her. Kjør Maneater og Sexy Back ved siden av hverandre, så ser du hva jeg mener. Trikset til Timbaland er at han gjennom sin karriere faktisk har bidratt så mye til dagens klubbvennlige sound gjennom å hjelpe alle de store artistene at han tilslutt står bortimot alene igjen på toppen. Jeg nevner i fleng: Jay-Z: Big Pimpin, Missy Elliot: Get You Freak On (og bortimot alt annet hun har gjort), Aaliyah: Try Again, Bubba Sparxx: Ugly, listen av landeplager er lang.

Man skal ikke undervurdere hvor viktig del av Nellys Loose-album Timbaland faktisk var, han rydder så godt i beatbagen sin at Nelly stakkar til tider drukner der hun løper rundt og forsøker å være mest sexy på hele planeten - dessverre var hun ikke alene om å ville være det i 2006. Metro-mannen vil også ha en bit av kaka. Du vet disse som selger seg ut som androgynt macho, slik at selv de mest innbitte homofobe kan innrømme at vel, joda, han ser jo bra ut.

Husker du *Nsync? Husker du hva deres tekstunivers besto av? Det var mye breakup, cheesy one-linere og ikke minst forsøk på übersexyness. I bresjen for denne metrofile gjengen med guttehvalper, oppvokst på altfor mye budsjett, sto Justin Timberlake. Og JT hadde store ambisjoner. Allerede som barn var han del av the New Mickey Mouse club som herjet 90-tallets tv-kanaler, og som i voksen alder fortsatte å gjøre det stort musikalsk. Vi snakker Britney Spears, Christina Aguilera. JT fremsto som et naturlig midtpunkt i *NSync og i kjølvannet av deres suksess var det egentlig aldri noen tvil om at han ville bryte ut og gjøre sin egen greie. Med Justified (2002) gøv JT løs på platemarkedet med på den tiden bunnsolide Neptunes i ryggen. Chad Hugo og Pharrel Williams hadde under perioden det mest moderne retrosoundet du kunne få. Men den som stjal showet på Justified var allikevel Tim Mosley, alias Timbaland (med hjelp fra Scott Storch) på den skjellsettende produksjonen Cry Me a River som sprengte mangt et fjortisøre i fillebiter.

På FutureSex/Lovesounds henter Timbaland fram tryllestaven og trekker opp mye bra fra godteposen. Han har atter en gang latt Quincy Jones-produksjonene på de tidlige Michael Jackson-albumene få en støvpuss, i tillegg er hans musikalske mentor Prince mer enn synlig her. Prince' evige eksperimentering med å mixe musikkgenre for å få frem nye lydbilder er Timbalands ultimate rettesnor. Dette ser man lett ved å se på hans produsentkarriere som stort sett består av hiphop/pop-produksjoner i symbiose med andre genre som eksempelvis country på Bubba Sparxx' Bubba Talk. Allikevel høres en hel Timbaland-produsert plate i lengden alt for lik ut, hør et hvilket som helst Missy-album om du undrer. Justin, på sin side, forsøker å transformere seg til den retropop-kometen som skal ikle seg disse produksjonene. JT tar på seg groovyness, og funkyness som en übersexy farget mann anno 1980-årene, men det spørs om ikke han har festet buksene litt stramt denne gangen. Han har bevegelsene, han har det perfekte utseende (i motsetning til sine referanser), han har kapitalen, han har produsent-teamet, men har han hodet? Hva slags tekster skriver egentlig mannen som tilsynelatende har alt?

På platens sterkeste spor, My Love synger Justin: "If I wrote you a symphony, just to say how much you mean to me/(What would you do?)/If I told you you were beautiful, would you date me on the regular? (Tell me would you)"

Timberlake legger sitt lyriske univers på barneskolenivå og presterer å lage en kavalkade av klisjeer: "If I wrote you a lovenote, and made you smile at every word I wrote/(What would you do)/would that make you wonna change your scene, and be the one on my team?/(Tell me would you?).

Han regelrett trasher Timbos bortimot geniale produksjon og komplett skamlegger gjesteartist T.I. som åpner verset sitt med å si: "I don't know what you're hesitating for man" Ingen vet, en mann som har fått hjertet knust av en av 90-tallets største popartister og har funnet rebound i en av 90-tallets vakreste skuespillerinner/modeller har vel smakt kjærlighetens bakside, men spesielt reflekterte inntrykk har ikke blitt etterlatt, og tro meg, det blir verre...

Den will.i.am-produserte Damn er for det første grusomt kjedelig. Den høres ut som en Neptunes-produksjon anno første N.E.R.D.-albumet og noen må seriøst ta en alvorsprat med denne Black Eyed Peas-produsenten. Timberlake hviner: "Don't need no Maybeline, cause you're a beauty queen, don't need no L'oreal, cause bitch you're bad as hell" Så fikk man plass til litt produktplassering også! Resten av låta består stort sett av "Damn girl, damn girl damn girl" osv.

Rick Rubin er også med på leken og serverer Timberlake den nesten ironisk titulerte (Another Song) All Over Again som er en klassisk sviske, kunne like godt vært laget av Max Martin eller Stargate for alt denne lytteren bryr seg, men atter er JT fremme med den ukvessede skoleblyanten sin: "I'm not a saint I'm just a man. Who had heaven and earth, in the palm of his hand, but I threw it away" etter å ha survet seg gjennom linjene om han atter en gang bare kan få fullføre en sang til sin utkårede så konkluderer han: "Cause I'll give you my heart, if you would let me start, all over again..."

Om kjærligheten hadde vært så enkel for alle og enhver hadde verden sett ganske annerledes ut, og det hadde denne platen også om Timberlake hadde hatt tid til å faktisk høre sitt hjerte knuse før han fortsatte videre erobringer. Og erobringer er det tilsynelatende utrolig mange av, dette er jo som kjent Futuresex/Lovesounds.

Etter å ha analysert Timberlakes tekstunivers blir man sittende igjen med spørsmålet: Er dette hva han kan prestere av lyrikk? Eller legger han det på dette nivået for å gjøre det mest tilgjengelig for massene? Ønsker han å åpne seg men samtidig ha en privat sperre slik at vi kan se han men ikke røre? Det er så mange perspektiver på det å være superpopstjerne på det nivået Timberlake faktisk er, og iallefall kommer til å være etter denne skiva.

Det mest interessante spørsmålet for oss da, i vår retromoderne sfære, er: Forventer vi ikke mer? Burde ikke en musiker med så lang fartstid i bransjen kunne prestere mer hjerneføde i en alder av 25 år? Trenger vi ikke mer? Fortjener vi ikke mer?

Pop på dette kommersielle nivået leverer sjelden de største mind tricksene, men her tar Timberlake det helt ned til nederste hylle og undertegnede blir sittende igjen med følelsen at noe her er brutalt urettferdig. Jeg stiller ingen spørsmål ved Timberlakes vokaltalent og hans naturlige plass i søkelyset, men på dette albumet fremstår han mer som en marionette, et ekstra musikalsk nivå i Timbalands produksjoner snarere enn å være en uavhengig artist. Justified hadde noe av det samme preget, men her var ikke produksjonen så pompøs og spjåkete som den til tider er her. Ikke minst var ikke JT så kvalmende infantil og kjedelig heller.

Så tilbake til spørsmålet da: Er dette noe nytt, behøver det være noe nytt? Antageligvis ikke, Timberlake får nok penger på bok, Timbo har alt kjøpt enda kvassere produksjonsutstyr og startet opp idémølla hjemme i studio, og ikke minst utestedene, dansegulvene får fylt seg til randen. Så da får man heller ta refleksjonene i bakfylla? Eller ta standpunkt og rett og slett kjøpe seg noe annet.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Love - Forever Changes
Silverchair - Diorama