cover

Lie Down in the Light

Bonnie Prince Billy

CD (2008) - Domino / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Americana / Singer/songwriter

Spor:
Easy Does It
You Remind Me of Something (The Glory Goes)
So Everyone
For Every Field There's a Mole
(Keep Eye On) Other's Gain
You Want That Picture
Missing One
What's Missing Is
Where Is the Puzzle?
Lie Down in the Light
Willow Trees Bend
I'll Be Glad

Referanser:
Palace Brothers
Palace Music
Palace Songs
Lambchop
Magnolia Electric Co.

Vis flere data

Se også:
Ease Down the Road - Bonnie Prince Billy (2001)
I See a Darkness - Bonnie Prince Billy (1999)
Master & Everyone - Bonnie Prince Billy (2003)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En røst full av visdom

Fra en pøl i veien ser Bonnie Prince Billy sola stå opp over en stadig kaotisk og vanskelig verden.

Verden raser, vinden uler og sommeren lar vente på seg i nord. Popmusikken som tidligere har gitt sinnet lys og latter hjelper ikke nå, på vei inn i natten, der lyset jager en urolig søvn og sår fortsetter å blø. Lys i mørket, mørke i lyset, og tid for Bonnie Prince Billy igjen - Will Oldhams alterego som de siste ti årene har skrevet sanger med nesten legende kraft, der han fra en pøl i veien har han sett opp på en verden i brann og angstfylt bedt om forståelse og tilgivelse.

Lie Down in the Light er tilsynelatende en lysere utgivelse fra Bonnie Prince Billy, der den følger opp fjorårets EP - hengivne Ask Forgiveness. Livet har likevel stadig flere spørsmål enn svar, selv om det virker å gå litt bedre. Det nye albumet er retur tilbake til Statene etter oppholdet på sagaøya, der hans forrige langspiller ble formet med sjøsprøyt i håret. Stemningsfullt hopper den tilbake, over stille Master and Everyone, og ender opp rundt eviggrønne, smektende Ease Down the Road - platen som fulgte opp smertefulle I See the Darkness.

For en katalog!

Det enkle er ofte det vanskeligste. Du vet hva du har, men likevel settes alt på spill i uforståelige ord og handlinger. "When there's only thing I can do, well you know I don't want to do it...". Oldham sitter ved leirbålet under en stjerneklar natt, spiller banjo og fester sine tanker på papiret, mens prærieulvene hyler mot en måne som trøstende lyser opp natten. Easy Does It åpnes sårt med en hulkende fele, men slutter i en slags lys bekjennelse der det nære; familie, venner - det som virkelig betyr noe - er det som trengs i et urolig sinn.

Med cowboyhatten på snei og en røst full av visdom trilles sanger ut av ermet til en enestående artist, som så vist har noe å melde. Selv om to år gamle The Letting Go var fin, føltes de islandske alvene den var omgitt av påtrengende, og delvis i veien for en låtskriver som har gjort mye av sitt beste ravende rundt i hillebilly-fylla. Årets fremstøt er nykter nok, men har likevel noe odør av vindskeive røtter, selv om platen også er blant de finest produserte i amerikanerens katalog.

Angsten kjennes fremdeles, men Oldham lar håpet og lyset sive opp i dagen. I himmelsk duett med Ashley Webber i betagende So Everyone åpnes sluser i et bankende, brennende og bekjennende hjerte:

I'm a good person
and free
and she loves me


Lambchops Mark Nevers styrer spakene i et luftig og drømmende lydbilde, og med gamle venner tilbake - med broder Paul og hans bass i spissen - betyr det slentrende toner fra nylostrenger, banjo, pedalsteel og piano oppe i fjellheimen, der strykere og blåsere danner kontraster og himmelsk helhet. Bittersøt og tilgjengelig country møter glassklare vokalharmonier og øm, skeiv fjell-folk når Bonnie Prince Billy står frem med 12 nye sanger i skjæringspunket tro og tvil, håp og pine, lys og mørke.

Fra start til mål, noen hvileskjær til tross, dette er toner og ord få matcher. Av frydefulle øyeblikk må nevnte Easy Does It og So Everyone trekkes frem. Begge fremkaller gåsehud med sin nakne skjønnhet. Men her er mer: Duggfriske Glory Goes er grønn sommernostalgi, og vemodige For Every Field There's a Mole - med en saksofon som fargelegger musikken med blåfargen fra coveret – behager stort. Det gjør helt klart også Nancy & Lee-inspirerte You Want That Picture, der Olhams mandige skjeggrøst duellerer med lysende Ashley Webber. Såre Missing You og det ironifrie punktumet I'll Be Glad står heller ikke langt tilbake – alt i et mykt landskap, med et ras av detaljer i en kledelig og varm produksjon.

Med en dirrende tilstedeværelse føles dette som en oppsummering av to tiår med lyder av eget liv, samtidig som 2008-utgaven peker fremover med musikk som treffer bevegende strenger. Will Oldham overbeviser – igjen. Som låtskriver står han fjellstøtt, skulder ved skulder med åndsbroder Jason Molina - begge har de levert noe av det sterkeste på plate det siste tiåret. Lie Down in the Light føyer seg inn blant amerikanske kolosser, et nytt kapittel som overrasker med å fordrive mørket, og klinkende klart slår fast at det tross alt er bedre å ligge nede – med pust igjen – i lyset fra en livgivende sol.

Som kidsen i huset sier om sine: Bonnie Prince Billy ruler!

comments powered by Disqus

 



Tor H Bergsrud
2008-06-23Oppskrytt!

BPB er en oppskrytt ubetydelighet av en artist. Som liker å operere under ulike konseptuelle kontekser bare for å virke så jævla interessant. Will Oldham-who cares?

Det mest spesielle i denne sammenhengen er at dedikerte "rockere" har en tendens til å geniforklare slike artister. At de er så forp*** alternative og "viktige". Mens det dem egentlig holder på er å spy ut kvantitaive skiver uten substans. Som er glemt i morra formiddag!

Will Oldham/BPB etc etc er en bløff av en artist som med glatthet klarer å manipulere "rockere" som er kommet i slutten av 30/begynneslen av 40-åra. Som digger Will Oldham i vill frykt for ikke å virke utdaterte eller av den grunn at her gjelder det å vise at en følger med på det"alternative".

For pussig nok digger "rockmenigheta" slike artister som BPB. Jævla rart er det, for musikken stinker!

Tor H Bergsrud
2008-06-23Kvantitativ!

Det gikk litt fort i svingene her, men det skulle komme klart frem at BPB i stor grad er en kvantitativ artist!

2008-06-23Bonnieprinsen

Yeah, morsomt med innlegg som bryter med den gjengse norm og vante oppfatning. Det trenger vi!

Men - jeg forstår ikke helt hva du bygger argumentet ditt på i tilfellet Bonnie Prince. At musikken "stinker" holder jo ikke vann.

Er det de som hører på og liker BPB som er trøblete etter ditt skjønn, eller er det musikken i seg selv? Eller henger du med geipen fordi han bare kommer til Oslo og ikke til Tromsø?

Har for øvrig notert din beundring for artister som St. Thomas, Sgt. Petter og Madrugada tidligere, og mye av den norske retningen av "americana" må vel tilskrives i hvert en smule påvirkning fra Will Oldham og relaterte. Men det betyr kanskje ikke noe?

Hvordan vil du utdype Den Store Bløffeplanen til Will Oldham?

Endelig: Hva eller hvem er egentlig rockemenigheten? Er vi inne på lokalpolitisk nivå her, eller mener du på et mer generelt plan?

Tor H Bergsrud
2008-06-23Prinsen stinker!

Bare fordi at Will Oldham har et visst nikk til americana (det er det mange som har ) så er det ikke dermed sagt at han er en viktig artist. Jeg vil tro at Madrugada, St.Thomas og Sergeant Petter har vært inspirert av langt flere enn Prinsen (får vi håpe). Innenfor enhver sjanger fins det mange kvalitative slappinger, jfr. BPB. "Rockmenigheta"? Det skal jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

TT
2008-06-23Jøss

Har Will Oldham p*** mora di eller noe slikt Tor? Skjønner ikke hva det går an å ha mot han, virkelig, det skjønner jeg ikke.

Bjarne
2008-06-24Uff da

Sa du sannheten om ikonet BPR, da Bergsrud?
Sånt gjør man ikke her inne. Visste du ikke det?

2008-06-24Sannhet?

Bjarne: Du misforstod kanskje mitt svar til THB. Det var ikke ironi når jeg skrev at vi trenger innlegg som bryter med våre vante forestillinger. Jeg liker diskusjon om musikk jeg (det er vel derfor vi har et forum). Men jeg savnet bare noe hold i argumentasjonen. Hvis THB bare skriver for å provosere, så er det også helt greit, men det blir jo ingen konstruktiv diskusjon ut av det. Ut over om musikken stinker eller ei. Men det var noen poenger der som jeg synes hadde et snev av interesse utover det. Derfor ba jeg om litt utdyping.

Bjarne
2008-06-24Greit Hammers

Skal passe meg for å tukle med etablerte sannheter, og Geir Levi for all framtid. Sorry...
For ordens skyld: Merkelig at dere har en fan av idiotprog som Yes som ansatt rabulist? Henger ikke sammen:)

Magnus
2008-06-24Rabula Tasa

Jeg kjøper nødvendigvis motsetningen mellom rabulisme og Yes sånn uten videre.

Ettersom rockmenighetens yppersteprester (slike som Jan Friis) utover åtti og nittitallet dyrket og sementerte den etablerte sannheten om at Yes er såkalt idiotprog og ikke hører hjemme i det gode selskap, er det å være fan av Yes nærmest en provokasjon i seg selv.

En minst like stor provokasjon som f.eks. å hevde at Will Oldham stinker.

Så for ordens skyld Bjarne: forklar gjerne hvorfor det å like Yes skal virke diskvalifiserende i denne sammenhengen. Din egen karakteristikk av bandet bidrar jo bare til å understreke at det å like Yes er en oppviglersk mening (rabulisme?). Aner jeg en selvmotsigelse i innlegget ditt?

Magne Johnsen
2008-06-24Oppskrytt og ubetydelig?

Sinna Bergsrud? La meg bare minne om at Johnny Cash (RIP) hørte det dine ører ikke oppfatter, nemlig at Oldham har stått frem som en av de beste amerikanske låtskriverene i nyere tid. Tolkningen av I See a Darkness understreker dette. Uten substans? Glemt i morgen?

At du ikke liker BPB er helt greit, men i din iver etter å rakke ned på de som faktisk liker mannens musikk trekker du frem konspirasjonsteorier jeg mener å ha hørt før. Rockemenighet? Her synes gammel frustrasjon - igjen - å komme frem i lyset.

"Bløff", "stinker". Dine karakteristikker av Oldham og hans musikk er så generelle og lite underbygd at det er vanskelig å tolke de anderledes enn provokasjon - og bare det. Greit nok. Men vær klar over at de samme karakteristikkene lett kan klistres i din egen panne, der du tilsynelatende fortsetter ditt lokale korstog - uten kompass og i alle retninger.

Tor H Bergsrud
2008-06-25BPB-menigheta rykker ut!

Magne og hans kumpaner rykker ut og forsvarer BPB. Selvsagt. Kunne man vente noe annet fra den kanten?

Men nå: Min begrunnelse for at jeg, og jeg understreker JEG, siden det er min subjektive mening, anser BPB for en uvesentlig og oppskrytt artist: Sannheten er at jeg har en god del plater med BPB, men de havner ALDRI i spilleren, forblir hyllevarmere. Hans plater er ganske endimensjonale kjedelige, med den sutrete stemmen og de pinglete arrangementene. Ufokuserte låter , substansløst og mørkt.

Jada, og det er her indiekidsa blir henrykt. Over BPB "mørke" låter. "I See A Darkness". Jada, Cash covra låten og når han gjorde det brakte det heltestatus til BPB. Han var innlemmet i "klubben" for alltid. Og må digges, ikke kritiseres for en hver pris. For det er en vedtatt sannhet at BPB er en unik og bra artist i disse "menighetene". For rykker du ut og mener noe annet er du sinna og slår i alle retninger.

Men slapp av Blå Rock-digger, Magne, jeg har avslørt dine politiske korrekte hersketeknikker.Bjarne er også en fundamentalist: "Sånn gjør man bare ikke her inne" sier han om min ytring.

Og det sier det meste om han selv.

Geir Levi Nilsen
2008-06-25bli voksne, rævunger!

Enig med Bergsrud og Magnus her. Gudene må vite hvor mye hype det har vært omkring obskure, alternative og marginale artister siden NME begynte med sin trend-helliggjørelse av ubetydelige nullitetsartister tidlig på 1980-tallet. En tragisk tradisjon.

Hører heller på "Close To The Edge" av Yes enn BPB-gnål. Å dyrke prog de siste tredve årene har vært mer rabulistisk og forhatt enn å ukritisk dyrke dette recorded-in-a-tin-can bullshit alternativ-indie-garage-punk-country pisset som vi til stadighet blir tutet ørene fulle av skal være så bra.

Mitt råd til alternative idioter: prøv å bli voksne. Det er ingen skam å innrømme at man handler på RIMI.

Magnus
2008-06-25Will Oldham: Yes!

Ser at det falt bort et "ikke" i kommentaren min. Det skulle selvfølgelig være:
Jeg kjøper nødvendigvis ikke motsetningen mellom rabulisme og Yes sånn uten videre.

Når det er sagt; jeg hører heller på "Close to the edge" enn "Tormato". Og jeg hører heller på "Viva last blues" enn "I see a darkness". Alt til sin tid. Livet er for kort til å hate artister som knapt for spilletid på radio.

Og "Lie Down in the Light" har jeg ikke fått hørt på ennå.

Even
2008-06-26Latterlig

Ikke vanskelig å gjennomskue at Tor kun er ute etter å provosere. Mest sannsynlig kjenner han noen av groove-skribentene og vet hvilke strenger han skal spille på.

Jeg gleder meg uansett til konserten på søndag. Noen som har en formening om Oldham går på scenen før EM-finalen er slutt?

Magne Johnsen
2008-06-26Avsporing

THB: Som musikkskribent i Tromsø og tidligere DJ på Blå Rock burde du også være bekymret over stå for byens - sammen med Kaos - viktigste konsertscene. At du i sarkastiske vendinger stempler meg som elsker av BR, som medlem i en menighet, tyder på at du har nag til noen - og jeg tror ikke det nødvendigvis er meg.

Kunne sagt noe om grådighet og begjær. Kunne sagt noe om sure oppstøt mot byens musikere og arrangører. Men jeg gidder ikke være med på denne debatten lenger.

Avslutningsvis vil jeg si at Nilsens innlegg er som forventet - og fortjener ingen kommentar.

Så vil jeg benytte anledningen til å anbefale Prinsen på Rockefeller søndag. Sammen med deler av Oslos indie-underskog vil Oldham lett gjøre dette til en feiende flott kveld.

erik
2008-06-27Om Will Oldhams musikk

Etter min mening ser det ut som om kommentarene først og fremst forholder seg til platene under Bonnie Prince Billy.

Under slike forutsetninger er jeg enig i at dette ikke er noe spesiell "viktig" musikk som fortjener en særstilling, sammenlignet med annen americana, alt. country etc.

Dette er sikkert musikk som kanskje kan høres på Madugata-plater, selv om Madrugada, i mine ører, først og fremst minner om teit 80/tidlig 90-talls alt. rock av typen av Giant Sand/Cave.

Årsaken til at Oldhams musikk er viktig kan høres på noen av de musikkhistorisk særegne, modige, og individuelt forskjellige platene under Palace-navnet, særlig Viva Last Blues, Lost Blues, og etter min smak, spesielt There is No-One What Will Take Care of You (som ikke har svært mye med appalachie-folk å gjøre, selv om enkelte anmeldere synes å mene dette).

erik
2008-06-30Johnny Cash

Det var en ting til. Alt dette maset om betydningen (utover det rent kommersielle) av Johnny Cashs cover av Oldham. Skal man være konsekvent betyr dette at Depeche Mode, U2, Soundgarden, Beck og Tom Petty, alle mann, er kunstneriske genier, bare fordi en skjeggete produsent anbefaler dem for Johnny.

Forresten står i avisen at country er blitt hipt igjen og da regner jeg med at de mener blant tullingene som nå har gjemt bort trailercapsene, og Backstreet Girls buksene sine, og som nå renner rundt med dette møkkete Rasputin-skjegget sitt. Men jeg kan jo ikke akkurat si at jeg respektere/digger jazz, som musikkform, bare fordi jeg jeg en gang skulle være litt arty, og kom til skade for å kjøpe en Sun Ra plate. Nå får barteguttene sette seg ned å høre på country, utover samleplata si med Dolly Parton f.eks. noe av Mel Sreet, Gary Stewart, Johnny Paycheck, Jerry Lee Lewis, George Jones, Merle Haggard, Mel Tillis, Gene Watson, Dwight Yoakam, Patty Loveless, og så får de ta ett valg, liker de country , eller mente de egentlig å si country rock?

Det skulle forøvrig være unødvendig å si at skjeggede og uskjeggede må få høre på Yes eller Madrugada - uten at man skal gi dem en kald skulder av den grunn. Det er jo ikke medlemskap i SS vi diskuterer. Men litt tysk presisjon, også i forhold til musikksjangre, kan ikke skade.

Magnus
2008-07-01Sun Ra

At et Sun Ra-feilkjøp har bidratt til at du ikke digger jazz er lett å se for seg. Det er jo noe ambisiøst å satse rett på avant-garde som en døråpner til jazzens verden.

Diskografien til Sun Ra er dessuten som et minefelt (som hos Miles, Zappa og Zorn) der det er fort gjort å tråkke feil for en jazzjomfru. Jeg må si jeg er litt nysjerrig på hvilken Ra-plate du valgte.

Det å skulle være "litt arty" er kanskje heller ikke det beste utgangspunktet om man virkelig har lyst til å få noe ut av Sun Ra. Men at du ikke kan si at du respekterer jazz som musikkform er vel i drøyeste laget? Det mener du vel egentlig ikke?

erik ekhaugen
2008-07-12

Mitt enkle poeng er at hvis jeg virkelig hadde digget en musikkfom som f.eks. jazz, ville jeg hatt mange jazzplater, og jeg ville hatt en grei oversikt over en knippe uttøvere. Min påstand er at selverklærte countrydiggende rockere i Norge, i all hovedsak, overhodet ikke oppfyller disse to kriteriene.

Når det gjelder dine spørsmål så er jeg ikke lei over at jeg kjøpte Space is the Age, fordi tittelkuttet er ubetalelig. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg ikke respekterer jazz, -jeg har (med fare for å høre ut som Martin Luther King jr.) respekt for all musikk som betyr noe for folk, uavhengig av hva det skulle være. Også f.eks. Åge Alekasandersen og Henning Kvitnes (som jeg forøvrig ser at man har vært så modig å kritisere på dette nettstedet under parolen norges dårligste musikk).

Men ett norsk band har en patetisk uvane med å slenge dritt om vanlig radiovennelig musikk, samtidig som de etter min mening lager helt ordinær halvmelankolsk rock. Da synes jeg det er kostelig å være litt kjepphøy tilbake.

firkløver
2008-07-13nekhaugen

Kriterier for å bli erklært digger av musikkform: Eie mange plater som faller under en gitt sjanger. Ha oversikt over et knippe utøvere i samme sjanger.

Space is the PLACE! En liten forglemmelse er greit når du bare har en jazzplate og ikke skryter på deg å digge jazz. (merk: hvis du skulle ha flere enn denne ene, og har en oversikt over et knippe jazz-artister...).

Respektere, ikke kritisere. Jeg har ingenting med groove.no å gjøre, men dette skal tas til etterretning.

Hvis du tror norske band har patetiske uvaner, bør du holde deg langt unna Bonnie Prince Billy. Jeg så ham på Den Gylne Puddel etter konserten og da hadde han på seg crocs! Vent, det er jo contryens nye cowboystøvler!

Space is the Dream!

ole
2008-07-14Bonnie

Samme fottøy han brukte på et utsolgt Rockefeller.
Fin fyr, flott konsert, nydelig back-katalog og dårlig smak i sko. Hmm...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo