Where I Came From

Bill Lupkin & Friends

CD (2006) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Stor tone

Chicago-munnspilleren Bill Lupkin er en godt bevart hemmelighet i bluesverdenen, men her får han en verdig oppreising.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook22.09.2006

Bill Lupkin er en gammel traver i Chicago-bluesen, og han har spilt med alt som kan rusle og gå av legender i the Windy City. Å kikke på bildene i coveret er som en reise gjennom Chicago-bluesen fra begynnelsen av 70-tallet og til i dag. Likevel har ikke Lupkin gitt ut mer en én plate under eget navn. Så denne utgivelsen er way overdue, som det heter.

Det er hederskaren Nick Moss som har gitt Lupkin sjansen til å vise verden hvilken formidabel munnspiller han vitterlig er, på plateselskapet Blue Bella Records. Moss stepper sogar inn på gitar på hele plata, mens superveteranene Mark Fornek og Harland Terson besørger grunnsolid komp, noe som jo er livsviktig på bluesutgivelser.

Enhver bluesmunnspiller med respekt for seg selv vil si at hemmeligheten bak godt blues-munnspill er noe så udefinerbart som tone. Det er kort fortalt summen av elementer som ferdigheter, utstyr, tilnærming og teknikk. Og er det noe Lupkin har i rikelig monn, så er det nettopp tone. Munnspillet griper tak i deg umiddelbart på åpningssporet What's With That og slipper egentlig ikke taket gjennom hele plata. Det forteller om levd liv og prøvelser på veien. Men det er mer å glede seg over på denne utgivelsen. Man merker seg at Lupkin synger med en veterans avslepne eleganse, uten fiksfakseri, men med plenty av sjel. Og kompet er til å få skitne drømmer av; det er så tett, så tett. Nick Moss på gitar er født til å spille Chicago-blues, så enkelt er det, og han er en uvurderlig støttespiller for Lupkin gjennom hele plata med smarte licks og rullende komping.

Her er Chicago-blues i enhver tapning og nyanse, alltid med rikelige mengder dryppende fett munnspill og stilriktig gitar. Sjekk for eksempel instrumentalen Madison & Sacramento, der Lupkin virkelig tar frem godteposen og deler ut mens Moss krydrer med gitarspill som høres ut som det kommer gjennom et 100 meter langt kloakkrør. Det er på sin plass å nevne at lyden er gjennomgående fortreffelig. Det vil si analog og rørbasert, for de som vet hva jeg snakker om.

Når det er sagt, så mangler plata kanskje de helt store øyeblikkene som spretter frem og gjør at man leter etter superlativene. Dette er som sådan ikke noe plate å spille for å pirre nysgjerrigheten til uinnvidde som ikke er fans av sjangeren. Men etter mange lyttinger, så blir man slått av hvor gjennomført solid dette er.

Som munnspillesset Mark Hummel skriver i sine liner notes: "In the Chicago blues harp club, Bill Lupkin has the chops, the tone, the attitude and the dues paid in full for Real Deal status. Enjoy this all - original program and stellar ensemble work, and be glad the music's past is still it's present and future, and in good hands!"

Bedre kan det ikke sies. Som vanlig med gode kontemporære bluesutgivelser må man på nett for å fa tak i godsakene. Prøv cdbaby.com eller bluebeatmusic.com.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: