cover

The West Is the Future

Kid Dakota

CD (2004) - Chairkickers' Union / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sadcore / Slowcore / Americana

Spor:
Pilgrim
Homesteader
Pine Ridge
Ivan
Ten Thousand Lakes
Starlight Motel
Winterkill
2001
Atomic Pilgrim

Referanser:
Songs: Ohia
Low
Okkervil River
Rivulets
Joel R.L. Phelps

Vis flere data

Se også:
So Pretty - Kid Dakota (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Great Plains

Darren Jackson løfter blikket opp fra grøfta, reiser seg opp, skuer utover midt-vesten i all sin kalde, ensomme velde.

I'm in Minnesota again for the winter
I didn't come for ice fishin'
I didn't come for duck huntin'
I'm not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I'm no fan of the Vikings...

Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.

The West is the Future tangerer debuten So Pretty (2002), som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. The West is the Future er fylt av like harde beskrivelser, men blikket er stivt vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.

"The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man... " sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet Pilgrim, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre Atomic Pilgrim. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.

Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin' and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin' heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.

Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på 2001 og Ten Thousand Lakes. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han "was lucky to have survived": "Lord, I'll be a better man, I will change, I'll give up the drinking, I'll give up the drugs, I'll stop payin' for sex in the clubs..." Ten Thousand Lakes er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: "Well, I came to get better" for "the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker". Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra Ivan: "I might be able to accept the God who made this world, but I can't accept the world that this God made."

Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molina og hans Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på noen av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region (Duluth, Minnesota) har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også på The West is the Future: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger på Homesteader. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.

Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. Starlite Motel er et godt eksempel på det. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: I know you will make me happier... Et annet eksempel er russeren Ivan med sine mange temposkifter og endringer fra slowcore til nærmest kupønk.

Vokalstilen til Jackson må også nevnes, til advarsel for noen vil jeg tro. Med et sårt, klagende patos kan han faktisk minne om, eh, Thom Yorke til tider (2001, Ten Thousand Lakes), og vokalen kan bli i overkant sjelfull når han virkelig lar følelsene sprenge frem. Det er mye stemmeprakt her, og jeg kunne gjerne hørt platen med enda større instrumentale rom. Merk også at enkelte av låtene sliter noe med å feste seg, men at dette er en plate som vokser med vinteren, som det tar litt tid å bli fortrolig med. Et par unntak (så langt) når det gjelder tamme Winterkill og Ten Thousand Lakes, som ødelegger noe av den storheten som blir bygd opp andre steder. Når det gjelder tekstene kan også de virke noe tendensiøse, og man skal ha en viss tålmodighet med tungsinnede unge menn med et svart syn på omgivelsene for å svelge alt som blir sagt. Men tross dette, eller på grunn av det, The West is the Future er en så vakker og solid plate at den tåler noen brister.

Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeligjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et godt selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Sojourner

(Secretly Canadian)

The great plains, the black hearts, the crossroads and the lonesome valleys: Magnolia samler tråder og gir ut årets hittil sterkeste samler.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Green Day - American Idiot