Left Too Far Behind

Ostinato

CD (2004) - Exile On Mainstream / Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En hårdnakket trio

Trio fra DC-området som bør sjekkes ut av venneforeningen til Isis, Mogwai og Explosions in the Sky.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook07.06.2004

Ostinato er nok et nytt bekjentskap for de fleste. Det dreier seg om et band som holder til i den delen av musikkskogen hvor Pink Floyd, Tool og Slint alle har sådd sine frø og der Mogwai, Explosions in the Sky og Isis på hver sin måte har bært fruktene videre. På norsk betyr det altså en plate med kraftige vegger av lyd der instrumentale partier er sentrale. Både melodier og vokal veksler mellom svevende flyt og muskuløs, rå kraft, med en dynamikk som eskalerer gjennom konstant oppbygning, fra gjørmevandring til voldsomme stormkast og tilbake. Selv om Ostinato i denne genren ikke akkurat flytter fjell, så er Left Too Far Behind en plate i overskuddets tegn.

Med rundetider stort sett på fem-sju minutter gir de seg nødvendig tid til å veksle gir mellom seige eller drømmende partier og majestetiske utblåsninger. Åpningssporet Majestic er dermed en ganske talende tittel, selv om jeg får litt vonde Seigmenn-minner av vokalen og den litt-for pompøse marsjen. Men det viser seg raskt at dette bandet har mer å by på enn som så. Allerede på Convolution fremviser de en mer aggressiv profil, musikalsk ikke ulikt Mogwais vakre gitarklanger, mens desp-bjeffingen trekker tankene mot Envy eller Isis. Denne variasjonen er en gjennomgående stil de holder på store deler av platen, fra 90 Day Men progen møter Godspeeds fjell på Hey Up in the Tower til Hawkwinds juggernaut Jaggernath tre kvarter senere. Ostinato spiller stramt, og skjener ikke ut i altfor mange feilskjær her. Men det faktum at de aldri beveger seg ut i det ekstreme i noen retning svekker egenarten noe.

Jeg synes de er tjent med å bruke vokal, og bandet skriver dessuten tekster som går litt lengre enn den gjengse hjerte/smerte problematikken. Eksempelvis med linjen "This call is an effort to bridge the gap between our difference in language and culture. Although we may not understand each other well we are still bounded by the rhythm and tone of our voices..." som et lite, men sentralt bidrag i en verden der denslags brobyggende tankegang ikke så lett blir hørt i disse dager.

Men all min plapring til side, de beskriver best hva de streber etter med følgende frase:

I weave like a bee
tangled in the sweet
tip of a nectared tongue
lost
in a city of pollen
I shoot my stinger
like a speeding train
into your tunnel mouth

For faktaavdelingen: Ostinato er et italiensk musikkuttrykk som betyr vedvarende, hårdnakket, med et motiv som stadig gjentas i samme stemme/tonehøyde, og er passende nok navnet på denne trioen med base i Virgina/DC-området. De har en egenutgivelse fra 1998 bak seg, og har med andre ord tatt seg meget god tid til oppfølgeren. Dette er da heller ingen plate der tilfeldighetene råder. Left Too Far Behind virker meget gjennomarbeidet, litt for velpleid for den som foretrekker det grisete uttrykket, men med et energinivå som hele tiden holder oss lyttere på kanten, og pirrer oss mot ekstasen. Jeg tror den kommer til fulle når bandet står på en scene.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: