cover

Time Being

Ron Sexsmith

CD (2006) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Voksenpop

Spor:
Hands of Time
Snow Angel
All in Good Time
Never Give Up
I Think We're Lost
Reason for Our Love
Cold Hearted Wind
Jazz at the Bookstore
Ship of Fools
The Grim Trucker
Some Dusty Things
And Now the Day Is Done

Referanser:
Elvis Costello
Paul McCartney
Josh Rouse
Bob Dylan

Vis flere data

Se også:
Retriever - Ron Sexsmith (2004)
Retriever - Ron Sexsmith (2004)
Cobblestone Runway - Ron Sexsmith (2002)
Destination Unknown - Ron Sexsmith & Don Kerr (2005)
Exit Strategy of the Soul - Ron Sexsmith (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Låtskriverkoden

Han har ustelt hår, kommer fra Canada og er alltid den som går først på scenen når det er festivaltid.

"I don't know if Jack White has even heard of me" - Ron Sexsmith

Kanskje ikke så farlig så lenge Paul McCartney, John Hiatt, Paul Simon og Steve Earle har meldt seg inn i fanklubben. Kanskje ikke så viktig så lenge Elton John har sagt at Ron synger som en engel. Kanskje ikke så nøye siden Elvis Costello kunne tenkt seg å høre "Ron Sexsmith" 20 år i strekk.

Jeg skjønner at det kan være lett å ignorere Ron Sexsmith. Det er få som snakker eller skriver om ham, han er langt fra vakker og han har aldri vært den tøffeste gutten i klassen. Han har ustelt hår, kommer fra Canada og er alltid den som går først på scenen når det er festivaltid. I bunn og grunn gjør han det samme som så alt for mange andre. Han synger sanger om tapt og vunnet kjærlighet, spiller forsiktig på gitaren sin og kaller seg singer/songwriter.

Kjedelig, ikke sant?

Men selv om "Time being" kan høres ut som popmusikk spilt inn for å fylle pausen mellom "Den blå timen" og "Midt i trafikken" på P4, er det noe med disse sangene. Det er som om Ron Sexsmith har knekt en slags låtskriverkode. Han klarer gang på gang å by på noe som på en eller annen måte virker relevant.

Han må være en veldig inspirert mann, Ron Sexsmith. Jeg ser for meg at tekstene til "Time being" kom til ham en oveskyet dag, mens han vandret innover de dype DeVeaux-skogene i Niagara Falls, der han vokste opp.

"The world is a very small place,
and before we know, we're back in our own space.
Some dusty things to remind us all of our time on earth,
how sweet and precious it was, and how we will never be the same"


Det tar nøyaktig fire linjer før "Some dusty things" er en Ron-klassiker. Det svinger aldri for fort, aldri for sakte. Melodien henger seg forsiktig over skuldrene til Ron, som alltid finner den mest naturlige og behagelige stien hjem - den alle ser, men så fryktelig få ender opp med å gå.

Han går stort sett alene, Ron Sexsmith. Men av og til krysser han veier med Leonard Cohen, Nick Drake og en sårbar Rod Stewart. Dessuten var det i denne skogen et sted Elliott Smith sang sine siste sanger. Det var her Townes van Zandt la igjen ordene han aldri rakk å bruke før han døde. Det var her Bruce Springsteen egentlig skulle ha reist i 1992, da han gikk seg vill og endte opp i Lucky Town.

På "Time Being" har Ron fortrengt depresjonen som preget "Other songs" og "Whereabouts". Han griner ikke lenger ut følelsene sine mens tida står stille. Han står oppreist, på begge føttene, med blikket mot fremtiden og hjertet hengende igjen i fortida. Han slapper enda mer av i leppene når han synger. Av og til er det nesten som om han ikke en gang åpner munnen.

Men som han synger, Ron Sexsmith.

Han er ikke lenger nyforelsket. Han er ikke lenger sikkert på at det er fremtiden han ser i sin kjæres øyne.

"I think we're lost" er noe av det mørkeste, mest angstfylte han noen gang har skrevet. Melodien er som hentet fra "Retriever". Teksten tar oss lenger tilbake i tid. Til tida uten håp. Tider der tapet var et faktum, og innhentningen ikke en gang var en drøm, en illusjon, et tema. "Jazz at the bookstore" er savnet av den gode jazz- og bluesen som har forsvunnet i et kaféhav bestående av innholdsløse tabloidaviser, bærbare datamaskiner og urbane kaffevarianter.

Du har hørt refrengene, metaforene og sammenligningene mange ganger før. Men det er som om ordene inntar en ny form i munnen til Ron, og svever ut i akkurat riktig øyeblikk, uten å berøre tennene hans. Det er elegant, varmt, meningsfullt og til tider uendelig fint.

Han setter melodier til alle følelsene du noen gang har hatt i kroppen din, Ron Sexsmith.

Jeg syns du skal høre etter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe

(JPS)

Tradisjonsmusikk med kontinental sving illustrerer folkets eget kulturuttrykk.

Flere:

John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
Rosanne Cash - Black Cadillac