cover

Medford & Main

Matthew Stubbs

CD (2010) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Instrumental / Memphis-blues

Spor:
Medford & Main
Pistol Whip
Uncle Sonny
Sleepy Eyes
Double N
Tube Top Temptation
Yikes Ike
Mangos
Rug Burn
Waffles
Fazzo Beans

Referanser:
Booker T & The MG's
Steve Cropper
Freddy King
Lonnie Mack
Kåre & The Cavemen

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Instrumental godlyd

Lovende gitarist som tross sin unge alder viser en ekstrem modenhet og kjennskap til hvordan gitaren kan skape blå stemninger.

Matthew Stubbs er en av de relativt unge gitaristene i USA som får deg til å ha tro på en fremtid for blå musikk. Til daglig er han i bandet til Charlie Musselwhite, og sammen med folk som Johnny Moeller, Shawn Pittman, Nick Moss, Dave Gross, Nick Curran og Kirk Fletcher danner han et alternativ til de mer flashy og innholdsløse ungfolene som media/allmuen kaster seg over (Joe Bonamassa, Eric Sardinas, Johnny Lang etc).

Forskjellen på disse to typer gitarister er hovedsakelig en tro på at gitaren ikke bare kan snakke høyt og lenge, men også i korte, konsise setninger. Den kan faktisk også velge å ikke snakke hele tiden – kjennetegnet på veldig mange av mine favorittbluesgitarister er nettopp at de legger inn luft i soloer og gitarlinjer. Kort sagt, jeg er mer imponert av gitarister som forteller en historie på en velformulert måte, enn av gitarister som babler høyt hele tiden – det kan alle klare.

Stubbs er en slik kar som synes nyanser, melodien i låtene og det usagte er viktig. Og når du gir ut en plate med instrumentallåter, så må det nesten være slik. Når det er sagt, er det ikke gitaren alene som skaper god stemning her. Stubbs har med seg et knippe meget rutinerte musikere av samme overbevisning som han selv. Her dreier det seg om samspill og å bygge opp låter som puster, lever og formidler stemning ved hjelp av et delikat og noen ganger intrikat samspill mellom gitar og komp og blåsere.

Det har ikke så mye for seg å kommentere hver enkelt låt; det gir mer mening å snakke om hvilke musikalske landskap vi befinner oss i. Det er sånn sett vanskelig å komme utenom referansen til diverse Memphis-musikere, som for eksempel Booker T & The MGs. Selv om Stubbs ikke har orgel i bandet sitt, så spiller han tidvis gitaren som et orgel, med fyldige, melodibærende akkorder. Det er i det hele tatt en utpreget Memphis-feel på denne skiva. Blåserne er Stax-aktige, og gitarister som Steve Cropper, Lonnie Mack og Ike Turner (pre-Tina) åpenbare forbilder for Stubbs.

Dette er som sagt en instrumentalplate, og dessverre uteblir den helt store variasjonen i låtene. Låtmaterialet er gjennomtenkt og forseggjort, men tempomessig blir det litt for likt. Det hadde vært digg med noen låter der Stubbs lot alle hemninger fare og virkelig klinte til. Sånn sett synes jeg for eksempel Enrico Crivellaros Mojo Zone er et bedre eksempel på hvordan man kan lykkes med en helinstrumental bluesgitarplate.

Når det er sagt, så er det mye å glede seg over her også; gode melodier, innovativt gitarspill, et herlig band, god lyd og en generelt god følelse som preger hele utgivelsen. Jeg skjønner godt at Nick Moss på Blue Bella Records vil ha Stubbs i stallen sin, for dette er garantert en kar som vil være med å prege blues og annen blå musikk fra USA i årene fremover. Knut Schreiner ville likt dette.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust

(Curling Legs)

Med nydelige pop-låter utført av kreative, åpne jazzmusikere, skaper Slow Motion Orchestra et spennende, originalt uttrykk.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Suicide - American Supreme