cover

Vexations

Get Well Soon

CD (2010) - City Slang / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Kammerpop / Orkesterpop

Spor:
Nausea
Seneca's Silence
We Are Free
Red Nose Day
5 Steps / 7 Swords
We Are Still
A Voice in the Louvre
Werner Herzog Gets Shot
That Love
Aureate!
We Are Ghosts
A Burial at Sea
Angry Young Man
We Are the Roman Empire

Referanser:
The Divine Comedy
Beirut
Radiohead
Sparklehorse

Vis flere data

Se også:
Rest Now, Weary Head! You Will Get Well Soon - Get Well Soon (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fra Homer til Gropper

Brannene er slukket, bondeopprøret har lagt seg, lensherrene har gitt landet tilbake til folket. Nå er det tid for store tanker.

La det være sagt først som sist: Get Well Soons debutplate Rest Now, Weary Head! You Will Get Well Soon var blant 2008s store oppturer. Et løfterikt heksebrygg som kombinerte skranglete indierock med kabaret, balkan-pop, elektronika og svulstige strykere. Hvor de kakofoniske crescendoene knitret og spraket i all sin hjemmelagede prakt, og sanger om 30-årskrigen, bondeopprør og heksebrenning skapte en helhet som ubesværet både ga assosiasjoner til, og i sine beste øyeblikk kvalitetsmessig tangerte, band som The Arcade Fire, Beirut og Neutral Milk Hotel.

At mannen bak var en 26 år gammel tysker som hadde puslet med prosjektet hjemme på soverommet i tre år, og attpåtil spilte nesten alle instrumenter selv, skapte en ikke ubetydelig oppstandelse i hjemlandet. Og det viste seg snart at det var snakk om en produktiv, ung mann: De siste to årene har Get Well Soon og primus motor Konstantin Gropper turnert Tyskland og Mellom-Europa på kryss og tvers, gitt ut den solide EPen Songs Against the Glaciation og bidratt med musikk til en rekke filmer - blant annet Wim Wenders' Palermo Shooting, hvor Gropper i likhet med Matt Sweeney, Nick Cave og Warren Ellis bidro med originale komposisjoner.

Og nå - temmelig nøyaktig to år etter debuten - er Get Well Soon omsider klar med fullengder nummer to.

Og her bærer det rett ut på dypt vann.

"Then let's hope his silence is with us tonight / I'll bring the poison / Can you bring the knife?" synger Gropper på Seneca's Silence. Bak yppige, karibiske rytmer finner vi ett av flere møter med døden på denne platen, her i form av den romerske filosofen Sceneca, som havnet i unåde hos keiser Nero, og ble presset til å ta sitt eget liv.

Påfølgende We Are Free spinner videre på den samme tråden, der den tar for seg de romerske stoikernes tanker om frihet - at man kun er fri dersom man er villig til å oppgi alt man elsker. Det å velge døden fremfor livet var logisk løsning for mange stoikere, gitt menneskets rett til å bestemme over alle aspekter ved sitt liv, derigjennom også sin død: "We'll hold each other then / When it's time, time to lose it all / Cause then we are free."

Det dreier seg altså om en god, gammeldags konseptplate, men ikke bare om døden. Ifølge Gropper selv handler det om møtet med livets store spørsmål: Om undringen, frustrasjonen og - omsider - roen som følger i kjølvannet av disse refleksjonene. Eller kort og godt: Erkjennelsesteori.

Med seg på laget har han nevnte Seneca, Homer (singelen Angry Young Man bygger på Illiaden), Jean-Paul Sartre (platens første spor, Nausea, er et nikk til debutromanen Kvalmen), Herman Melville (Moby Dick-inspirerte A Burial at Sea) og Karl Marx (We Are Ghosts henter sin tittel fra Det kommunistiske manifests åpningslinjer "Det går et spøkelse gjennom Europa, kommunismens spøkelse."), for å nevne de mest fremtredende.

De som hang med i forrige runde, vet at halsbrekkende ambisjoner ikke er noe nytt fra denne kanten. Det som er nytt av året, er premissene platen er blitt til under: Mens Get Well Soon var et ubeskrevet blad i 2008, har solide salgstall for debutplaten og fulle hus under den påfølgende turnéen gitt bandet økonomisk frihet til å kjøpe seg plass i studio med alle fasiliteter, leie inn eksterne strykere og legge en langt mer polert finish på låtene sine.

Det er en sjanse klassisk skolerte Konstantin Gropper har grepet begjærlig, og arrangementene her holder høy håndverksmessig standard: Malende strykere gjennomsyrer samtlige spor, trommer og perkusjon avgir bomullsmyke pulsslag og skarpe kanter er pusset ned. Og for å være på den sikre siden, er et kor hyret inn for å fylle eventuelle tomrom.

Flott, bevares, men det er ikke nok til å dekke over én vesentlig hake: Der debuten var resultatet av flere års møysommelig arbeid, er Vexations i sin helhet spilt inn i løpet av to små uker, og det er blitt antydet at over halvparten av materialet er blitt til i studio under innspillingen.

Da sier det seg nesten selv at ikke alt materialet står i stil med den påkostede produksjonen.

Personlig mistenker jeg at minst et par av de seige tårepersene Red Nose Day, (riktignok flotte) A Voice in the Louvre og We Are the Roman Empire har blitt til underveis, uten å ha annen dekning for dette enn at de i sum blir i overkant statiske og formeltro.

Men for å starte med begynnelsen: Platen åpner med et av de mest pretensiøse - og risikable - triksene i boken: Spoken word-intro. Her tilsatt fuglekvitter, teatralske lydeffekter og ulmende strykere. Alice in Wonderland-faktoren er skyhøy, men Get Well Soons respektfulle nikk til Jean-Paul Sartres Kvalmen gjør likevel en god jobb med å sette tonen for hva man har i vente.

Spor to og tre, Seneca's Silence og We Are Free, er nevnt tidligere. Begge beveger seg innenfor et format bandet behersker bedre enn de fleste: Lettbente, luftige popøvelser med et deilig etterslep av strykere i refrenget. Trygt plassert i et farvann som en tysk anmelder ganske treffende beskrev som "et sted mellom The Divine Comedy og Radiohead." Riktignok uten å nå helt opp til noen av de nevnte bandenes toppnivå.

5 Steps / 7 Swords sparkes i gang av en sample fra platen Dancing with the Dead: The Music of Global Death Rites, og omhandler, ikke overraskende, døden. Bak en inspirert blåserrekke skjuler et av de evige mysteriene seg: "Hva skjer når livet er over?"

Fasitsvar er selvsagt utelukket, og Gropper er selv lite imponert over vitenskapens manglende evne til å gi svar utover religiøse standardfraser: "What can be said? / And what believed? / You say that it is scientific knowledge know / The blind will see? / The deaf will hear?"

For spesielt interesserte kan det nevnes at "5 Steps" i tittelen viser til de fem stadiene i Elisabeth Kübler-Ross' modell for bearbeidelse av sorg: Fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. "7 swords" er en referanse til de syv sverdene i jomfru Marias hjerte i katolsk ikonografi.

Werner Herzog Gets Shot har tilsynelatende nada med Herzog å gjøre, og fremstår vel mer som et påskudd for å vise snutten hvor Herzog blir skutt under et intervju med BBC (søk den opp på YouTube) i live-sammenheng. Når det er sagt, er sporet blant platens sterkeste, bygget opp rundt et enslig piano som snart får følge av klokkespill og kledelige mengder Wagnersk bombast i refrenget.

Singelen Angry Young Man følges av en lekker video, men legger seg i overkant tett opp til Listen! Those Lost At Sea Sing A Song On Christmas Day fra Songs Against the Glaciation-EPen, uten å slå like hardt fra seg. Med Homers Illiaden som bakteppe, fremstår den selv som en trojansk hest i dette selskapet, med sine huggende gitarer og dannede aggresjon: "Sing of the wrath / That, once aroused / Will cause unutterable pain." Slett ikke verst, men på ingen måte det knyttneveslaget man kunne ha håpet på.

Unge Gropper har nemlig demonstrert opp til flere ganger tidligere at han kan hvis han vil. Her tar man seg i å savne de mindre formulariske påfunnene, som tidligere coverversjoner av Roxettes It Must Have Been Love og Underworlds Born Slippy. Begge åpenbart gjort med glimt i øyet og med prima stoppeffekt. Eller et spor som If This Hat is Missing I Have Gone Hunting fra debuten, som ristet lytteren opp av stolen ved hjelp av prima slapstick.

Nå virker det som om Groppers plutselige tilgang på studiofasiliteter og dresserte strykere har gitt ham et akutt tilfelle av høye skuldre, og det som tidligere var av spontane unoter er erstattet av kvelende perfeksjonisme.

La gå, fremdeles er det små glimt av djevelskap å spore, som at Red Nose Day er en jamrende begravelsesprosesjon uten det minste tegn til røde neser, eller gjennom tekstlinjer som (The Killers-parafraseringen?) "Are we human / Or are we dynamite?" Men det blir likevel litt smått.

Platens tittel er hentet fra den franske komponisten Erik Saties enigmatiske musikkstykke med samme navn. Og mens "Vexations" noe forenklet kan oversettes til "irritasjoner", er det ikke irritasjonene i seg selv, men roen som senker seg etterpå man forsøker - og langt på vei lykkes - å fange her.

Og det bringer oss tilbake til utgangspunktet - de romerske stoikerne.

"Den stoiske etikken har vært beundret av mange opp gjennom tidene, selv om de nødvendigvis ikke har kunnet gi den sin fulle tilslutning," står det å lese om retningens historiske innflytelse på Wikipedia.

Det oppsummerer ganske greit innvendingene mot Get Well Soons selvstudium i filosofi. For hvor lett det enn måtte være å la seg imponere av dette lappeteppet av referanser (platen fins også i en de luxe-utgave med notater fra innspillingen, full av skriblerier og lesetips), plettfri produksjon og mektige enkeltlåter, så tar man seg i å ta et par steg unna og heller beundre spetakkelet på litt avstand fremfor å kaste seg om halsen på den.

Eller, for å si det med andre ord og en annen filosof: Dette forholdet er i ferd med å utvikle seg til platonisk kjærlighet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

Firewater - The Man on the Burning Tightrope
Einar Stray - Chiaroscuro