cover

No More Shall We Part

Nick Cave and the Bad Seeds

CD (2001) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Singer/songwriter / Poprock

Spor:
As I Sat Sadly By Her Side
And No More Shall We Part
Hallelujah
Love Letter
Fifteen Feet of Pure White Snow
God Is in the House
Oh My Lord
Sweetheart Come
The Sorrowful Wife
We Came Along the Garden
Gates to the Garden
Darker With the Day

Vis flere data

Se også:
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Dig, Lazarus, Dig!!! - Nick Cave and the Bad Seeds (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ni til fire-plate.

Cave er på jobb fra 9-16 hver dag. Det er antagelig det som gjør musikken hans så kjedelig.

Nick Cave har nå over ti album på samvittigheten. Caves progresjon som artist har gått via knallhard dop-infisert nyveiv med bandet The Birthday Party, til en slags solo-karriere fra 1983 der han siden har frontet The Bad Seeds. Mick Harvey, også fra The Birthday Party, og Blixa Bargeld fra de tyske noise-eksperimentalistene Einstürzende Neubauten, er de eneste som har vært med The Bad Seeds og Cave fra begynnelsen.

Cave har vært en spennede figur, han har skrevet bøker (And the Ass Saw the Angel, 89), spilt inn filmer (The Ghost of the Civil Dead, The Road to God Knows Where og Wim Wenders' Himmelen over Berlin, 87), og laget spennede plater, til og med Let Love In ble sluppet i 94.

Fram til da var Caves prosjekter ladet med energi, temperament og lyrisk desperasjon. Hans plater siden Let Love In, som også var et kommersielt gjennombrudd, har vært blottet for det som gjorde ham spennende. På meg virker Murder Ballads, The Boatman's Call og ikke minst No More Shall We Part resignert, som rene pliktløp, og uten de kjennetegn som gjorde Cave til en stor artist. Låtene er stort sett de samme, han flørter med litt med dop, gud, roser, kjærlighet og sorg, hever stemmen av og til, og skaper tidvis intense partier. Men dette er altså ikke en oppskrift som bryter barrierer lenger.

Det funker tydeligvis på en større hop platekjøpere og musikkinteresserte enn det gjorde på 80-tallet, og Cave er sikkert glad for det. Hadde han ikke endret sin destruktive livsstil ville han antageligvis ikke vært i live i dag. Men musikken er altså ikke spennende lenger.

No More Shall We Part er allikevel et album av interesse fordi Cave ikke har mistet den evnen han alltid har hatt til å skrive personlige tekster om intimitet mellom mennesker, og gjennom dette å eksponere irrgangene i sitt eget sjeleliv. Med disse temaene i bakhodet er lyden av en psyke i berg- og dalbane mer spennende enn en stabil sjel som safer inn på cruise control. Derfor er et tilbakeblikk på hans tidligere skiver mer interessant enn hans nyere utgivelser.

Selv om dette er tamt er Cave en stor artist som fortjener et liv blant roser; en ekstra stjerne for det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Fall - Reformation Post TLC

(Sanctuary)

Det er over, men dette er begynnelsen. Grinebiter'n har fått med seg essensen.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos