cover

Please Describe Yourself

Dogs Die In Hot Cars

CD (2004) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Post-punk / Indierock / Britpop

Spor:
Godhopping
Lounger
I love you 'cause I have to
Celebrity sanctum
Somewhat off the way
Apples & oranges
Modern woman
Paul Newman's eyes
Pastimes & lifestyles
Glimpse at the good life

Referanser:
Hot Hot Heat
Franz Ferdinand
French Kicks
The Futureheads
Volcano, I'm Still Excited
XTC
Gang of Four
Interpol

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


FOR lett å like

Alt som synges og spilles trenger ikke være selvopplevd og 'ekte' for å gi mening eller bety noe.

"La oss gjøre et eksperiment, som den gale professoren pleier å si."

Etter kollega Ingves legendariske reality-anmeldelse av Ron Sexsmiths siste plate i april, mener jeg tiden nå er moden for en oppfølger. Ingve skrev om en artist han kjente godt til og hadde fulgt gjennom flere år. Jeg tenkte det kunne passe å prøve et band jeg ikke vet noen ting om fra før.

Første gjennomlytting (27. september, 18.30)
(CD'en settes i spilleren mens John Kerry gjester David Letterman med lyden av, og uttaler seg om hva han skal gjøre i Irak når han vinner valget.)

Hunder dør i varme biler. Jasså. Det er mye rart man kan kalle bandet sitt. "Navnet skjemmer ingen", er det visst noe som heter. Spørsmålet er om coveret skjemmer noen, for det er ikke så pent.

Åpningssporet "Godhopping" sender tankene umiddelbart til Kevin Rowland og hans Dexy's Midnight Runners cirka 1981. I første rekke er det vokalen, men også melodiene og resten av bandet. Spor av hvitmanns-ska får meg også til å tenke litt på Madness, men det er kortvarig.

Jeg titter litt i tekstene. Han skriver at han elsker både Lucy Liu, Angela Jolie (sic) og Catherine Zeta-Jones i "Celebrity sanctum". Det refereres til Harald Hardråde og slaget ved Hastings, Moses og Charles de Gaulle i "Lounger". Og attpåtil en hel sang om "Paul Newman's eyes".

En slik bortimot overdreven postmodernisme og halvironisk lettbenthet vekker en viss skepsis i meg. Samtidig rykker det i rockefoten, for musikken er unektelig veldig fengende. Og hvem bryr seg om tekstlig innhold når man rister på rompe og lugg?

Foreløpig karakter:
(7/10)

Andre gjennomlytting (28. september, 21.16)
Jeg har gjort litt research og satt over kaffe.

Dogs Die In Hot Cars kommer fra Glasgow, byen som har fostret suksesser som Belle & Sebastian, Mogwai, Travis og Franz Ferdinand. Sistnevnte er helt klart nærmest i uttrykket. De har ikke tilknytning til kunstkolen som mange av Glasgows musikalske storheter har vært innom.

Jeg ser også at Clive Langer som har produsert plata også har jobbet med Dexy's Midnight Runners.

Det er mulig det er kaffen som snakker her, men jeg synes låtene blir litt like og jeg savner kanskje noe motstand. Foreløpig er det fengende, livlig og sprettent, men jeg begynner å bli bekymret for de påfølgende lyttingene.

Høydepunkt: "Godhopping", "Paul Newman's eyes"

Tredje gjennomlytting (1. oktober, 13.14)
Fredag! Helg!

Jeg skal være med på at jeg tok helgen litt tidlig i dag, men likevel. Fredag! Dogs Die In Hot Cars må da passe ypperlig på en fredag?

Jeg kom til å tenke på kommentaren til Jan Zahl i Dagsavisen i dag. Der står det noen smarte ting om reality-TV og om at noe ikke nødvendigvis er mer sant selv om det er virkelig. Uten å gå videre inn på denne anmeldelsens form, vil jeg si at det på en måte også gjelder musikk.

Alt som synges og spilles trenger ikke være selvopplevd og "ekte" for å gi mening eller bety noe. Eller enda lenger: Ingenting må bety noe. Det var vel omtrent disse tankene som førte til ekthets/skrangle-debatten som igjen delvis førte til softrock-debatten, selv om begge disse debattene ble ganske tåpelige etter hvert.

Men hva har dette med "Please describe yourself" å gjøre? Jo, det var den "overdrevne postmodernismen og halvironiske lettbentheten" jeg kritiserte lenger opp her. Man kan ikke nekte for at "Celebrity sanctum" er en stilig og fengende låt. Og teksten er jo langt fra dårlig, tvert i mot er det en ganske artig idé. Så poenget må være at jeg på mandag muligens lot meg blende av ekthetskrav som ikke hører noe sted hjemme. Spesielt ikke når det er snakk om dansbar moro-rock.

Spesielt ikke når det er fredag. I dag fungerer plata veldig bra. Jeg har lyst til å ta en fredagsøl.

Jeg har hørt en del på Gang Of Four og Interpol i det siste. Det er litt dårlig gjort å sammenligne "Please describe yourself" med "Entertainment!" og "Turn on the bright lights", ettersom den ikke er spesielt lik noen av dem. Men de ber jo litt om det selv, siden inspirasjonen helt tydelig kommer fra samme periode og musikkstil som førstnevnte ble utgitt i, og sistnevnte også henter inspirasjon fra.

Resultatet er ikke overraskende. Dogs Die In Hot Cars kommer til kort mot disse. Men det gjør i grunnen det aller meste.

Og dessuten (fra "Lounger"):

"I get up when I like
Wear anything I like
Don't keep up with the cool
I make up my on rules"


Var det noen som sa masseindividualisme?

Høydepunkt: "Godhopping", "Paul Newman's eyes", "Celebrity"
Ikkesåbra: "Somewhat off the way", "Modern woman"

Fjerde gjennomlytting (1. oktober, ca. 18.30)
Min kamerat Erik er på besøk og vi lager middag. Noe særlig intens og oppmerksom lytting blir det ikke når man steker kyllingburgere samtidig, men følgende replikker ble i det minste vekslet:

Morten: De prøver ikke akkurat å si noe vettugt om "samfunnet og samtiden" her.
Erik: Nei... Men folk som danser og er glade er jo en bra ting. De gjør jo ingen skade. Det er bedre å danse enn for eksempel å slå ned folk.
Morten: Vanskelig å være uenig i det der.
Erik: Så hvis de får folk til å danse gjør de kanskje noe samfunnsnyttig likevel.

Men før vi var kommet til de to siste låtene tok tålmodigheten min slutt.

Femte gjennomlytting (8. oktober, 20.06)
Har det virkelig gått en uke siden sist jeg hørte på denne? Ikke et godt tegn.

Jeg ser for meg at "Please describe yourself" blir en sånn plate jeg kan dra fram en gang i blant, omtrent midt mellom Hot Hot Heat og Franz Ferdinand. En plate som gjør seg best når venner, øl og god stemning er de andre ingrediensene. En plate som kan gjøre deg lysten på livet, selv om du ikke hører særlig etter.

For hører du godt etter, merker du at "Please describe yourself" er for fengende. Den er for rett fram, selv om jeg merker noen artige produksjonsdetaljer her og der, som xylofonene på "Godhopping". Men den er for lett å like, så da går man lei.

Og jeg er i ferd med å bli litt lei.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

The Clientele - Strange Geometry
Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy