LCD Soundsystem

LCD Soundsystem

2 x CD (2005) - DFA / EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Jeg var der...

LCD Soundsystem er hype med et snev av sannhet. Utgivelsen vil gi deg både økt kredibilitet og dansefot.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook06.02.2005

Årets første nye vin er her og dens navn er James Murphy, også kjent som LCD Soundsystem. Murphy har tidligere gjort seg bemerket som medlem av produksjonsduoen The DFA sammen med Tim Goldsworthy. Nå har vestens musikkjournalister bestemt seg for at Murphy er det nye store og har blåst opp mannens talent til det ugjenkjennelige. Det var nok til at jeg ble nysgjerrig.

Så hva er det LCD Soundsystem presterer - kongens nye klær eller det nye Nirvana (eller Daft Punk om du vil)? Etter å ha levd med denne debutlangspilleren en stund har jeg konkludert med at LCD ikke er noen av delene. I prinsippet er albumet fylt med elektroniske rytmer, spilt inn med klipp og lim-tilnærming til materialet og produsert med beste DIY-innstilling. Punk møter funk har noen sagt - og det stemmer at det er både dansbart og rett-i-tryne-på-rei, men DET er jo ikke noe nytt. Jeg har danset til Public Image Ltd. mange ganger, jeg.

Det er klart at det er noe herlig forfriskende over LCD og Murphys innspillinger. Åpningskuttet, med den fabelaktige tittelen, Daft Punk Is Playing At My House, er nådeløst fengende og vil regjere hjemmealenefester i årevis. Lydbildet er skittent, i retning av elektronisk lo-fi, og gir lett assosiasjoner til punkens gjør-det-selv-mentalitet. Kombinasjonen av en elektronisk grunnrytme med aggressiv gitar på toppen gir fullt adrenalinkick. Kubjellesoloen midtveis er en genistrek.

Albumet er dominert av et rått og minimalistisk uttrykk, hvor retromoderne sequencere gjør mye av jobben sammen med Murphys gitar og vokal. Det er overraskende mye energi i denne enkle kombinasjonen - hør bare på den støyete Movement hvor lydbildet formelig eksploderer når gitaren kommer inn. Vokalen til Murphy er et kapittel for seg selv. Gjennomgående høres det ut som om han er ekstremt tett i nesa, og "nasalt" blir et understatement på On Repeat hvor artikulasjonen er en katastrofe. Tidvis høres Murphy ut som en uslepen Beck, eventuelt en skolert versjon av John Lydon.

Til å være et enmannsprosjekt med begrenset instrumentering byr LCD Soundsystem på et overraskende variert album. Det er overvekt av sprudlende låter, men jammen finner Murphy plass til å inkludere den melankolske, og nydelige, Never As Tired As When I'm Waking Up. Min absolutte favoritt i utvalget er Disco Infiltrator, hvor Murphy gjør sin fortolkning av funk gjennom et basstungt lydspor ispedd boblende effekter og hysterisk vokal. Det er umulig å ikke smile av en sådan fremtoning.

Så hva skal man konkludere med når det orkestrale, Spiritualized-aktige finalen, Great Release, har gjort seg ferdig? Det er unektelig en kraftig hype som har rammet LCD Soundsystem, og gitt albumet ufortjent mye oppmerksomhet og skryt. På den annen side leverer Murphy et helstøpt album fylt til randen av fengende skittendisco og renhårig punk. Hvis man i tillegg går til innkjøp av den doble utgaven av albumet hvor alle de tidlige singelutgivelsene fra LCD presenteres, finner jeg veldig få argumenter til å la det være. Bare singelsporet Losing My Edge (2002) alene er verdt prisen av denne doble pakka.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: