cover

Secrets by the Highway

Map

CD (2003) - Velvet Blue / Lo-Fi

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Drømmepop / Folkrock / Psykedelia / Indiepop

Spor:
Everything Is Bad For You
Lay Down The Law
Beautiful Friend
Love And Magazines
Riverside
Tell Me
The Dancing Girl
Ugly Girl
Strange Girl
Is This Goodbye?

Referanser:
The Magnetic Fields
Belle & Sebastian
Nick Drake
R.E.M.
Iron & Wine
The Byrds

Vis flere data

Se også:
Think Like an Owner - Map (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ikke så hemmelig lenger

Denne hemmeligheten har vært skjult lenge nok for oss nordboere, men nå er Map endelig tilgjengelig her på berget.

Nå er den endelig her. Plata jeg ikke visste at jeg gledet meg til. Plata jeg ikke visste fantes. Bandet jeg aldri hadde hørt om - Map - har laget en plate som allerede har blitt et av sommerens flotteste soundtrack. Secrets By the Highway er delikat, nostalgisk, sjarmerende, intrikat og nydelig drømmepop med hint til 60-tallsharmonier à la The Byrds og The Mamas & the Papas, pluss en rekke fremragende band, uten at identiteten blir borte i ekstasen.

Map er bandprosjektet til gitarist/vokalist og låtskriver Josh Dooley fra LA. Og han leverer virkelig varene her. Med seg på Secrets By the Highway har han duoen Richard Swift og Frank Lenz (som han også spiller med i Starflyer 59). Denne duoen er heldigvis også albumets produksjonsteam. Ja, heldigvis, for resultatet er glimrende. Det har blitt en variert plate med alt fra ringende The Smiths-gitarer, Nick Drake-eleganse, Iron & Wine-søte drømmer og popteft i Belle & Sebastian-klassen. Som om ikke det var nok, toppes dette av Dooleys smektende stemme og et herlig låtskrivertalent ikke langt unna Stephen Merrit i The Magnetic Fields. Og det sier litt! The Magnetic Fields er for øvrig også den tydeligste referansen jeg hører til Map.

Det ser ut som om de tradisjonelle platene med ti spor er på vei inn igjen. Secrets by the Highway består av mange elementer og byr på en lett A-side uten å være i nærheten av å bli overfladisk. B-siden er litt dystrere og vanskeligere å komme under huden på, uten at du skal la deg skremme bort av den grunn. Kort oppsummert - A-siden gir frysninger, mens B-siden gir gåsehud.

Dooley starter ballet med den nervepirrende og små paranoide strofen "I feel safe with nothing to do, everything is bad for you, I feel love but nothing too, everything is bad for you". Everything Is Bad For You er pessimismen til tross pakket inn i en utrolig engasjerende og happy låt som minner om The Shins 60-tallsfeeling og lette psykedelia. Den har dynamikk som røsker tak i deg og etterlater deg med et stort smil om munnen. På Lay Down The Law stiger et mer varsomt Map fram, denne låta er mer behagelig og harmonisk i en Nick Drake-aktig betydning. Intensiteten skrus et hakk opp igjen på nydelige Beautiful Friend, som er enda et bevis på at dette er musikk med sjel i. Dette er musikk tatt på få takninger, ektheten og nerven forsterkes av den litt småkeitete trommisen som høres kjempe powerpop-rocka ut med vanvittig tøffe trommebreaks. Kontrasten som skapes til den skjøre og betryggende stemningen her, som ellers på plata - er suveren. Neste låt ut, vakre og søte Love and Magazines er rett og slett kjempeglad og harmonisk, mens den sorgmodige og bittersøte Riverside kanskje er den mest drømmende og sørgmodige låta på plata. Hvis ikke folk er enig med meg i at dette minner om Magnetic Fields, så vet ikke jeg. Låta er utrolig nær og ekte, bare hør på denne bitre og ærlige strofen - "You were good and I've been bad, you were the best thing I never had, feeling lost, feeling low, feeling lost in San Francisco". Snufs, jeg begynner nesten å gråte.

B-siden starter deretter med strofen "Tell me, tell me - why do you laugh, why do you cry, why do you love me, I don't know why". På Tell Me forsvinner ikke nerven, og det blir enda mer sørgmodig på denne varme psykedeliske låta som slentrer mellom 60-talls-refrenger og tripp-trapp-tresko-melodier. The Dancing Girl er på sin side en pastoral og delikat instrumental som trekker veksler på Virginia Astley og Yo La Tengo. På Ugly Girl får vi tyggegummipop som trasker rundt i solen og bare er kjempeskjønn. Strange Girl er like spennende som å se på et rallybil-løp hvor gasspedalen er Olivia Tremor Control. Jeg dro kanskje litt på der. Vel, låta er i alle fall en vanvittig tøff, neo-psykedelisk indierocker, med et nervepirrende driv. Helt til slutt får vi en nydelig låt veldig i gate til The Magnetic Fields sine mer triste oder. Is This Goodbye? er behagelig på utsiden, besettende på innsiden, harmonisk på utsiden og skremmende på innsiden. Omtrent sånn som Map. God fornøyelse!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Elected - Sun Sun Sun

(Sub Pop)

Hvis Conor Oberst er den nye Dylan, er Blake Sennett den nye Conor Oberst.

Flere:

This Is Music Inc. - Krasnapolis
The New Pornographers - Twin Cinema