Breaking the Spell

Jacob & the Jackals

CD (2010) - Houserockin'

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Way down in New Orleans

Flere svenske band ypper seg innen bluesen, og nok engang er det pokker så autentisk og bra.

Av Thomas Andersen

11.05.2010

Satan, det er mange gode svenske bluesband. Jeg gjentar meg selv her, men det er oppsiktsvekkende mye bra band som kommer fra Sverige. Selv i en økonomisk nedgangsperiode som har satt de selskapene som var veldig aktive før (Ceepeevee Records, Last Buzz) nesten ut av spill, så fortsetter det å komme godbiter på uavhengige selskap med jevne mellomrom.

Jacob & the Jackals er et godt, gammelt bekjentskap for meg. Begge deres tidligere utgivelser har vært solide, svingende saker, med Jakob Steinwalls karakteristiske gitarspill som trademark. Tidligere har deres plater snirklet seg vei gjennom USAs sørstater, men på Breking the Spell stopper imidlertid turen i New Orleans. Sammen med utvalgte gjestemusikere, som den eminente Ulf Sandström på piano, Stefan Dafgård på munnspill og Jakob Norgren på saksofon skapes en umiskjennelig, sydende gumbo av New Orleans-rytmer.

Det merkes allerede på første spor med den avslørende tittelen Mumbo Jumbo. Det er imidlertid ikke snakk om bare voodoo og gris-gris musikk à la Dr John, men snarere svingende New Orleans R&B slik den ble spilt på 50-tallet. Av og til, som i Wild About You Baby, er det også avstikkere til Elmore James's Chicago, men mest av alt holder bandet seg denne gang i The Crescent City.

Som sagt er Steinwalls sugende slide-gitar over hele denne skiva. Og det er ikke tvil om at han dyktig. Han spiller med fet, tung lyd og foretrekker de riktige riffene, fremfor den avanserte liringen til for eksempel Roy Rogers. Ofte kan det minne om Hound Dog Taylor som backes av et lite knippe musikere fra New Orleans. Når det er sagt, så kan han også låte som en mer elegant slide-mester som Sonny Landreth, for eksempel på The Seventh Son og Goofer Dust. Sistnevnte er en instrumental perle, der er kompromissløs rytmeseksjon løfter Steinwalls slidegitar frem på et godstog av en låt.

Tidvis blir det litt trått låtmessig, som i litt for velbrukte Since I Met You Baby, der Steinwalls stemme ikke helt bærer låta og i litt forbaktunge Mojo Bags & Black Cat Bones og Going To Brownsville. Andre ganger velges coverlåtene med omhu, som for eksempel Cabbage Head, med sin fantastiske tekst og glitrende pianospill fra Sandström. Andre gode valg er Can't Believe You Wanna Leave, som jo også særdeles godt brukt, men Jacob & The Jackals versjon er faktisk flott, komplett med blåsere og gyngende piano.

Det jeg imidlertid liker aller best er når bandet virkelig guffer til i trioformat med rufsete rockere som egenkomponerte Where's My Limousine og Can't Afford To Do It av Homesick James, som her gis en skikkelig rock 'n' roll-polish. Disse rykker som besatt i beina, og må være knalltøft å høre live. Og som alltid med skiver spilt inn i fantastiske Real Music Studio utenfor Stockholm; lyden er helt sheriff. Det skader jo ikke at studioeier Per Ängkvist har fått hjelp av Göran Svenningsson fra salige Instigators til å skru lyd.

Breaking the Spell er ikke noe mesterverk, men snarere en tvers igjennom ærlig skive som lover full fest og levere dette i fullt monn. Steinwall er en hardtarbeidende gitarist som kan sin musikkhistorie, og han synger relativt bra. Kompet svinger gjennomgående tett og takler varierte New Orleans-rytmer med stor autoritet og gyng. Dette er noe jeg kunne tenkt meg å høre på bluesfestival, og denne plata kan fort gjøre deg til vorspielets konge.

Groovissimo

M.I.A. - Maya

- People make music to get a reaction. Music is communication, sa Yoko Ono. I tilfelle er dette M.I.A.s mest ekspressive album til dags dato.

Flere: