cover

Pendulum

Broadcast

CD-EP (2003) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Eksperimentell / Elektronisk / Friform

Spor:
Pendulum
Small Song IV
One Hour Empire
Still Feels Like Tears
Violent Playground
Minus Two

Referanser:
Goldfrapp
Stereolab
The Cardigans

Vis flere data

Se også:
The Noise Made by People - Broadcast (2000)
Tender Buttons - Broadcast (2005)
The Future Crayon - Broadcast (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fri-pop

Paradoksalt divergerende, uten å miste fokus på bandets uttrykk og lydbilde.

Når kvartetten Broadcast nå gir ut Pendulum EP, har det gått hele tre år siden debut-langspilleren The Noise Made By People - et album som det i sin tur tok fem år å lage. Vi har med andre ord en samling særdeles nitidige briter på hånda. Kvalitet ser ut til å gå foran kvantitet, noe som understrekes av at EPen har hele seks spor uten å løpe opp mot fulle 20 minutter i total spilletid.

Pendulum angir få løfter om at Broadcast har arbeidet med å endre retning over disse tre årene. Den bygger relativt lineært videre på det kald-soniske og analogsynth-baserte uttrykket fra debuten, hvorunder vi i bunn og grunn finner en slags møysommelig utmålt pop-minimalisme. De tre konkrete låtene Pendulum, Small Song IV og Still Feels Like Tears, kunne således sklidd inn i debutens låtrekke uten for mye ståk, men jeg vil i samme åndedrag fremheve at tittelkuttets messende monotoni blir stående kvalitetsmessig litt tilbake for de to andre sporene. I mine ører er nok Still Feels Like Tears, og dens diskret støyende elementer under et stødig popdriv, den fremste ørekileren i denne omgangen.

Selv om EPen ikke tilkjennegir noen radikale endringer i bandets uttrykk, får vi i det minste oppleve at de strekker den stilistiske minimalismen til noen små ekstremer. Broadcast har festet popen sin til jazzens klare lydbilde, med et kilderent fokus på trommelyd. I den anledning bør vi kanskje ikke bli for overrasket over at de bærende trommegroovene og den minimalistisk aksentuerende instrumenteringen i One Hour Empire og Violent Playground er til forveksling lik fri-jazz. Men til tross for at det låter kaotisk, faller det altså merkelig nok ikke utenfor bandets kjerneuttrykk.

Den avsluttende instrumentalen Minus Two (en oppfølger til Minus One fra debuten?) er på sin side et stykke dypfrekvent electronica: I et perspektiv for irregulær og skarp til å kalles ambient, i et annet for stilistisk disiplinert til å trekke bandet i retning støy. Hadde jeg vært britisk ville jeg nok tydd til ordet "eerie" for å forklare grunnstemningen. I mangel av et adekvat ord på norsk vil jeg i stedet forklare det med at dette er musikk små eller store barn IKKE skal lytte til før de legger seg.

Pendulum EP bærer ikke tyngden til å gjøre utgivelsen spesielt interessant i seg selv, det vil si med mindre man er fullstendig nedsnødd på dette bandet - hvilket få mennesker er. Den spenner heller ikke buen til noe bristepunkt som teaser til høstens utgivelse av neste langspiller ved navn Ha Ha Sound. Når det er sagt kan jeg ikke påstå å ha hatt noen voldsomme forventninger til noen utvikling fra dette bandet. Jeg setter heller min lit til at de gir ut en samling gjennomarbeidede og gjennomtenkte låter som krever tid før de gir avkastning, og med det håper jeg å ha fortalt at bandets sound er såpass egenartet at de for min del godt kan bygge videre på det i noen plater til.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo