Mit Gas

Tomahawk

CD (2003) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ugh!

Patton, Denison, Rutmanis og Stanier utkjemper et nytt nådeløst slag mot musikalske konservatister og blekansikter.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook14.05.2003

Jeg blar i gulnede papirer. Graver i forhistorien til Tomahawk. Stopper ved denne historien, om et blodig angrep på en familie i Kentucky i 1755, slik den er fortalt av historikeren Jadon Gibson:
"Colonel Patton fired, killing a brave immediately but he had no time to reload. Grabbing his broad-bladed sword he processed to swing at the red men as they closed in. One blow nearly severed the arm of a brave while a second blow to the brave's neck left him dying on the floor of the cabin. The older Indian kept his distance and fired a death shot at Patton from the doorway, his sword falling from his grasp."

Nederst i kistebunnen dukker det opp mer. Om "the Wyoming Valley Massacre" fra 1778 og her står det å lese: "The yells of the Indians had been heard by the feeble ones at Forty Fort, and terror reigned there. Colonel Dennison, who had reached the valley that morning, had escaped to the stronghold, and prepared to defend the women and children to the last extremity." (fra boken Our Country, 1877). Han gikk selvsagt en tung skjebne i møte.

Over 200 år senere sverger oberstene hevn. Vi er vel mange som fortsatt husker kvartettens første og svært vellykkede angrep, som ble foreviget på en selvtitulert plate fra 2001. Vi vet at disse fire ikke farer med tomme trusler. Krigshylene til Mike Patton lyder igjen over prærien, mens jesusøgle Duane Denison på ny henter sin fryktinngytende tomahawk ut av skapet. Med seg har de en liten, men trofast stamme bestående av sluggeren Kevin Rutmanis (Melvins) og krigstrommis John Stanier (Helmet).

Slaget heter denne gangen Mit Gas, og finner sted på en åpen slette, der bare fuglekvitter bryter stillheten. Raskt fremad, med våpnene høyt hevet, rullende krigstrommer og Pattons truende snerr "I'll feed you now..." knuses så idyllen, og som tilskuere kan vi bare lene oss tilbake i sitrende fryd for å nyte skuet - bare avbrutt av spontane gledshyl og rituell stammedans.

Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. Birdsong og Rape This Day utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens You Can't Win og Mayday feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der Desastre Natural gjør seg særlig bemerket på grunn med omslag fra engelsk til spansk. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.

Særlig imponerende er som vanlig Patton, som i kjent stil ikke går av veien for å vise alt han er god for på kortest mulig tid - og det er vel hans altomfattende rolle som virker mest avskyelig på deres fiender. For vennligsinnede er det derimot ingen grunn til å frykte Tomahawk, for de har skrevet noen svært umiddelbare låter denne gangen, og med den sylskarpe fremføringen kvartetten alltid holder, vil jeg tro at det er like greit å overgi seg først som sist. Avslutningsvis får også Patton slappet av litt. På Harlem Clowns er fuglekvitteret forsvunnet til fordel for en sur vind som blåser over de falne, og med navnedropping av blant andre Clint Eastwood og Neil Young. Til slutt feires det med en rytmisk seiersdans med kodeordet Aktion 13F14, som ender i en massiv støyende salutt.

Etter drøye 40 minutter har røyken lagt seg. Da er de fire allerede over åskammen med sine skalper, på vei mot nye jaktmarker. Vel vitende om at de har etterlatt seg et skue som vil bli husket av mange i tiden som kommer.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: