Introducing Joss Stone

Joss Stone

CD (2007) - Relentless / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sjelløs og uspennende

Stones tredje utgivelse er ikke direkte dårlig, men mye av problemet ligger i at det er gjort utrolig mange ganger før.

Av Erle Hind

Del på Facebook22.12.2008

Forrige gang jeg uttalte meg om Joss Stones musikk i offentligheten, uttrykte jeg bekymring for at det genuine soulpregede lydbildet på hennes første utgivelse hadde blitt endret i retning av en mer salgbar og langt tammere framtoning. Min oppfatning var til dels at produsentene hadde valgt å skape et mer forutsigbart og upersonlig lydbilde enn på debuten. Imidlertid er ikke unge Stone totalt uten ansvar; også hun er skyldig i retningen hennes musikalske sound har utviklet seg, noe denne tredje utgivelsen er tegn på. Etter at hun slapp Mind Body & Soul (2004) gjorde jeg meg noen tanker om i hvilken retning hennes musikalske univers ville ta i neste omgang. Nå innser jeg at jeg delvis hadde rett i mine bekymringer. Introducing... er nemlig tam, platt, og tidvis like spennende som svett hvitost på matpakka femte arbeidsdag på rad.

Da Joss Stone debuterte med The Soul Sessions i 2003 var hun en liten sensasjon; ung, britisk og hvit, men med en svært så moden stemme. På debuten tolket hun i hovedsak andres låter, mens på hennes senere utgivelser har hun selv hatt rollen som låtskriver og produsent. Lydbildet er fortsatt lettfattelig popmusikk; en blanding av soul og syttitalls r'n'b. Felles for de to siste utgivelsene er at hennes egne låter reflekterer hennes egentlige musikalske ståsted. Jeg skulle ønske jeg ikke måtte si dette, men Stone lykkes med coverlåtene i mye større grad.

Joss Stone er fortsatt veldig ung, og stemmen hennes er fortsatt svært imponerende. Dessverre er ikke stemmeprakten alene nok til å veie opp for et ellers tamt sound, som kommer spesielt tydelig frem på den drepende kjedelige Baby Baby Baby. Her prøver hun å være frisk og sjelfull, men vokalen ender bare opp som skrik og mas.

Introducing ... er, i likhet med forgjengerne, full av både anerkjente produsenter og suksessfulle gjesteartister. Raphael Saadiq produserer plata, og Lauryn Hill er en av gjesteartistene. For å ta Saadiq først; han slapp nylig soloplata The Way I See It (2008). Utgivelsen er simpelthen en av de mest oppløftende soulplatene undertegnede har hørt på år og dag. Det er leit at Stones tredje utgivelse ender opp som så platt som dette, når man vet hva Saadiq er i stand til å utføre. På Tell Me 'Bout It samarbeider Stone og Saadiq riktig nok på strålende vis. Denne feel good-låta, som drives av Saadiqs enkle, men tighte basslinjer, er en av platas mest fengende. Lauryn Hill synger på Music, som etter min mening er langt fra platas sterkeste spor. Rappingen til Hill virker på sett og vis malplassert og uten innlevelse, og beaten på verset hennes skaper en unaturlig kontrast til resten av låta.

Joss Stones tredje utgivelse er ikke direkte dårlig, men mye av problemet ligger i at det er gjort utrolig mange ganger før. Om musikken hadde vært like bra som på debuten, hadde dette ikke vært en dum ting. Her greier imidlertid ikke Stone å komme opp med noe nytt, og jeg opplever hele plata som temmelig sjelløs. Introducing... mangler følelser og innlevelse, og jeg blir ikke like grepet som jeg ble av debuten. Stones lydbilde er mer pregløst og ordinært enn tidligere, og de helt store radiohitene som debutplata var fylt av, uteblir.

Den fabelaktige vokalen kan ikke ene og alene dra dette prosjektet vellykket i land.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: