cover

Fallen

Evanescence

CD (2003) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Nu metal / Goth

Spor:
Going Under
Bring Me To Life
Everybody's Fool
My Immortal
Haunted
Tourniquet
Imaginary
Taking Over Me
Hello
My Last Breath
Whisper

Referanser:
Miranda Sex Garden
Vex Red
Linkin Park
The 3rd and the Mortal
P.O.D.
Nightwish

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Gotham light

Image is everything. Music is almost nothing. Check Your Head!

Fra Arkansas, USA kommer duoen Evanescence, en halvt om halvt maskulin/feminin konstellasjon som i løpet av sommeren 2003 har slått særdeles promotungt ned i nu-metal-segmentet mellom Linkin Park og POD. Duoen gjorde seg først bemerket i hjemlandet etter å ha bidratt med låtene Bring Me To Life og My Immortal på soundtracket til filmen Daredevil (2003) - en film som ikke sanket den amerikanskkulturelle velviljen hos et europeisk publikum. Hadde ikke Sony Music startet promo-pakka med tung TV-reklamering, der nettopp den suggererende singelen Bring Me To Life er eneste tonefølge, hadde med andre ord neppe flere enn ett par utvalgte sjeler i det norske gothmiljøet hørt om bandet i det hele tatt.

Når det er sagt trenger man ikke å høre denne skiva mer enn én gang for å forstå at Sony har gjort en strålende prioritering for lansering av et band på internasjonal basis. Fallen er et vanvittig velprodusert, velspilt, umiddelbart og vakkert album - et album som feier over lytterne sine med en pompøsitet som fort kan forveksles med et inntrykk av at denne skiva er følelses- og stemningsmettet. Svevende synthtepper, en klar og tungt klanglagt kvinnevokal, krystallrene og sentimentale pianolinjer, avløses av gjennomløpende tunge, fete og erketypiske nu-metal-gitarriff. Det låter kontant inntil det industrielle, og underbygger nok en gang mine tanker om at nu-metallerne står i stor skyld til Trent Reznor og hans første år med Nine Inch Nails.

Husker du at jeg nevnte det med gothmiljøet for noen linjer siden? Det skal du ta med en stor klype salt. Det er lagt inn store ressurser på å lansere Evanescence som nettopp et gothband. Kikk for eksempel litt nærmere på grafikken og utformingen av coveret og bandets offisielle hjemmeside. Studér videre videoen til Bring Me To Life som boltrer seg i scenarier som refererer til Alex Proyas' filmatisering av den grafiske romanen The Crow. Vart du skræmt no? Jepp, like skremt som jeg blir av tanken på at dette ligger an til å havne på en samler under navnet Goth For Kids. (Ooops, den slo feil - det ER faktisk en skremmende tanke som jeg nå begynner å frykte nærmer seg realitet.)

Musikalsk er det imidlertid en svært utvannet form for goth som presenteres. Evanescence svinger de tonale penslene i brede strøk utover det akustiske lerretet, og med det står vi foran et lydbilde der gothreferansene står tilbake som overdådige og tegneserieaktige. Hør for eksempel det programmerte synthjuggelet som innleder Imaginary. Litt slemt blir jeg snarere fristet til å kategorisere Fallen som en slags oppdatert versjon av Meatloafs rockopera Bat Out Of Hell (1977). Nei, la oss heller angripe dette som et mer ordinært nu-metal-prosjekt, der det sankes noen ekstra plusspoeng på å dryle noe så uortodokst som et fruentimmer ut i frontlinja. Amy Lees vokal er kraftig, stødig, klar, og bryter det typiske nu-metalløpet ved å være uvanlig melodiøs og mer kjølig distansert i sin formidling av genrefestede selvsagtheter som angst og beven. Melodilinjene hennes kan i korte øyeblikk oppleves som deilige svev, der en virvles opp av den konstante pompøsiteten i underliggende synthstrykere (Bring Me To Life, My Last Breath, Taking Over Me, m.fl.) og korarrangementer (Whisper, Everybody's Fool, Haunted).

Videre søkes det å fokusere på skjønnheten og å skape variasjon i pianoballadene My Immortal og Hello. "Åh, det er jo nesten som Tori Amos møter metall" har det blitt påstått der ute - sannsynligvis i et forsøk på å lobbe musikken over i en kred-tung leir. Niks, sier nå jeg. Det er mer som Sissel, eller Enya møter metall. Hvor melodisk "vakker", forførende og hypnotisk Amy Lees stemme enn er; man kommer ikke bort fra at vokalen - i likhet med kompet - er STERKT formelbundet, og at de enkelte låtene strengt tatt bare har marginale avstander til denne popformelen vi i dag kjenner som nu-metall. I dette perspektivet blir Fallens låtmasse for unison og rigid til at det over albumets fulle spilletid klarer å holde på den begeistringen og interessen man får i de første gjennomlyttingene. Litt mer eventyrlyst i den vokale utfoldelsen etterlyses spesielt.

I egenskap av å være et kvalitativt jevnt, meget melodisk tilgjengelig og - la oss ikke underslå det - TV-avertert album, vil Fallen finne et mangetallig, om ikke aldersmessig spredt publikum. Med henblikk på en personlig teori om at de mest interesserte nok vil befinne seg i aldersspennet 15-22 år, bærer jeg et lite håp om at Evanescence kan bli et godt transit-band. Med det mener jeg et band som kan åpne veien ut mot en rekke andre artister, album og større musikalske opplevelser. Tori Amos er allerede nevnt, og derfra er veien kort til Kate Bush. Sjekk gjerne ut Nine Inch Nails, Stabbing Westward og Ministry i "den andre enden". Dersom du ønsker å følge Evanescences helhetlige uttrykk bakover, komplett med goth og industri, vil du antakelig ende opp på Miranda Sex Gardens Suspiria fra 1993. Ta en tur dit og jeg tipper du blir der - for goth.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?

(Constellation)

Klezmer-punk og balkansk delirium-dans i ly av Silver Mt. Zion? Gjør klart for Black Ox Orkestar!

Flere:

Madrugada - Madrugada
This Is Music Inc. - Krasnapolis