Catalpa

Jolie Holland

CD (2003) - Anti / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En ny depresjon

En stemme fra fortiden, en stemme for fremtiden. Og et gyldent eple i sola.

Av Bjørn Hammershaug

16.01.2004

Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, fremdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music - med en utradisjonell og moderne vri.

Lyden på Catalpa er ubehandlet tre. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: "I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it." Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart.

Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats' Wandering Angus og blander inn Pink Floyds Jug Band Blues på nydelige The Littlest Birds blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.

By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin' thin
And my feet are numb and stumbling
And it's many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again..." (All the Morning Birds).

Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons Black Hand Blues (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og Roll My Blues (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme men med en intonasjon som i likhet med Oldham snører seg rundt den spartanske instrumenteringen. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: "Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion"). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på Wandering Angus, der han forsøkte å skape lyden av "a golden apple in the sun". "Does it sound like a golden apple to you?" spør Holland, og når hun sier det slik, er det kanskje den beste måten å beskrive denne flotte låten på.

Spartansk og rotbunden folkmusikk altså, men med denne "spiriten" som skinner klart gjennom på hvert eneste spor. Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. Alley Flowers domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (I Wanna Die), bluesen til Billie Holiday (Black Hand Blues) og en vital Bob Dylan (December, 1999). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:

"When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?" (Periphery Waltz).

Jolie Holland kunne uten problemer vært en del av Harry Smiths originale Anthology of American Folk Music, men hun er i høyeste grad en artist av i dag, og blir med det en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte - og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg, ned til oss alle.

Groovissimo

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere: