cover

Painted On

The Fabulous Thunderbirds

CD (2005) - Tone-Cool / Artemis / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rock'n'Roll / Soul / Sørstatsrock / Rhythm & blues

Spor:
Hard Knock
Got to Get Out
Two-Time Fool
Love Speaks Louder Than Words
Painted On
Feeling My Way Around
Rock Candy
Only Daddy That'll Walk the Line
Postman
Wild Cherry
You Torture Me
When I Am Gone

Referanser:
The Rolling Stones
Albert King
Detroit Cobras
Wilson Pickett
Junior Parker

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Så var årets plate her!

T-Birds er tilbake med et brak, og leverer en soleklar kandidat til årets plate for alle med interesse for amerikansk roots-musikk.

T-Birds fyrer på alle sylindere med denne utgivelsen, hele 8 år etter siste studioplate. Bandet har hele tiden vært aktive på veien, og ga i 2001 ut et bra livealbum, men dette er en ny milepæl for bandet. Mange vil nok tenke på T-Birds primært som et bluesband, men her viser bandet at de er så utrolig mye mer. Far sjøl, Kim Wilson, har lenge hatt en visjon av T-Birds som noe mer enn bare blues, og dagens besetning viser her at de kan spille all amerikansk musikk med røtter. Dette bør appellere til mange og bli spilt hyppig på radio - hvert fall i USA.

Jeg blir nødt til å si litt først om bandmedlemmene som skaper magien. Dagens tapning av T-Birds er en særdeles spennende blanding av veteraner og unge talenter og fortoner seg som den rene supergruppa. Wilson er eneste gjenværende originalmedlem av bandet, og gode gud for en stemme den mannen fortsatt har! Det er fascinerende hvordan han bare synger bedre og bedre med årene. Superveteran nummer to er Gene Taylor, kanskje mest kjent for sin fortid i Blasters, men med 20-30 plateinnspillinger på diverse album bak seg. I klassen junior senior finner vi Jimi Bott på trommer, med fortid fra blant annet Rod Piazzas Mighty Flyers, og Ronnie Weber på bass, med fortid fra blant annet Little Charlie & The Nightcats. På gitar har Wilson lokket til seg to av de mest lovende bluesgitaristene i verden. Kirk Fletcher er med sin ensyklopediske kjennskap til alle typer bluesgitar, feinschmeckeren som lirer av seg BB og Albert King-løp du ikke har hørt bedre siden de nevnte mestrene. Nick Curran er villmannen i bandet og låter som en amalgam mellom Little Richard og Johnny Guitar Watson. Det blir dynamitt av slikt råmateriale.

Painted On drønner i vei med en venstre-høyre jabb til haka i form av Hard Knock og Got to Get Out, to låter i et særegent landskap mellom blues og rock uten å være bluesrock. De doble gitarene legger lista for et lydbilde som kan minne om hvordan Stones kunne høres ut i gullalderen. Mens Curran legger ned tung rytmespilling, fyller Fletcher på med møkkete slidegitar og kirurgiske sololøp. Det låter så tett, så tett, og det utfylles av smakfull rytmisk munnspill fra Wilson og blåsere. Så tar det helt av i Two-Time Fool, en Lousiana-rocker fra en annen verden, med Curran på andrevokal og en bestialsk solo. Får du ikke fot av dette, fører ikke kroppen din blod.

Festen fortsetter, om enn i litt roligere tempo, på soul-godbiten Love Speaks Louder Than Words, som er en duett mellom Wilson og Detroit Cobras' Rachel Nagy. Vokalmessig parkerer Wilson fullstendig Nagy, men Nagys værbitte, monotone vokal passer faktisk bra til Wilsons muskuløse macho-stemme. På slutten nærmer det seg crescendo/orgasme med Nagy og Wilson som dueller vokalmessig, en kåt blåserrekke som pumper i vei og Fletcher som lirer av seg de deiligste Albert King-løp. Man blir liggende heseblesende tilbake og gispe etter luft!

Etter denne utblåsningen glir plata inn i et litt mindre spektakulært leie, med tre relativt typiske amerikanske rockelåter som ikke utmerker seg veldig, selv om de alle er tøffe. Spesielt tittelsporet er en funky sak med blåsere og vokalakrobatikk av Wilson. Så smekkes tredjegiret inn igjen med en rocka cover av den knalltøffe Only Daddy That'll Walk the Line (kjent fra Waylon Jennings!). Så følger det som kan regnes som platas mesterverk, nemlig den mollstemte slowbluesen Postman. Her er Fletcher mirakelmannen, der han triller ut toner så uendelig triste at man blir sittende og se tomt ut i lufta. At det går an å gråte med gitaren bevises til fulle her. Når i tillegg kompet er så groovy som fy, så er det bare å huke av i boksen for fremtidig klassiker.

Det blir ikke mye depping, for neste låt ut er Wild Cherry, en møkkete blues komplett med ekko fra basstromma, akkurat som i Excello-studioet da Slim Harpo og Lazy Lester herja. Wilson ruler vokalmessig, og Curran fyrer av en halsbrekkende solo totalt ute av kontroll. Wilson smører på med en dryppende feit munnspillsolo. Curran tar så førersetet selv i You Torture Me, med vokal og solo i en Magic Sam-inspirert sak, krydret med mer munnspill fra Wilson og ståbass-liring fra Weber. Nam nam. Det hele avsluttes på meget verdig vis med en smektende soulballade med praktfull sang og de karakteristiske blåserne som smyger seg rundt og kjæler med vokalen. Det er så flott.

Som det kanskje kommer frem, likte jeg denne utgivelsen ganske godt. Kjøp denne, er alt jeg har å si! Du kan danse, kjøre bil, vaske, elske og grille til disse tonene, og jeg tror den kommer til å stå som en av årets blues/roots utgivelser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark
Årabrot - Solar Anus