cover

Proxima Centauri

Ancient

CD (2001) - Metal Blade

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal / Goth

Spor:
A Lurking Threat
Proxima Centauri
The Ancient Horadrim
In The Abyss of the Cursed Souls
The Witch
Apophis
Satan's Children
Beyond the Realms of Insanity
Audrina, My Sweet
On Blackest Wings
Eyes of the Dead
Incarnating the Malignant Deity

Referanser:
Cradle of Filth
Morgul
Mystic Circle

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Godbit

Ancient leverer varene og mer til med dette knallsterke albumet bestående av kullsvart black metal. Hvem hadde egentlig trodd det?

Ærlighet varer lengst, sies det, så for å legge alle kortene på bordet skal jeg være den første til å innrømme at jeg hadde mine tvil om det i det hele tatt var noen vits i å gå til innkjøp av Proxima Centauri. Bandets forrige utgivelse, den noe unødvendige God Loves the Dead, var nemlig en utgivelse som i aller høyeste grad bar preg av stagnasjon og uoppfinnsomhet. Men, siden Ancients første fullengder er en aldri så liten favoritt her i gården bestemte jeg meg allikevel for å gi Proxima Centauri en sjanse.

Og jeg ble heller ikke skuffet.

Snarere tvert imot, makan til positiv overraskelse er det lenge siden jeg har vært borti. Det første sporet etter introen, passende nok tittelkuttet, tar tak i lytteren med drivende riff og herlige vokalprestasjoner som imponerer meg like mye den dag i dag som de gjorde da jeg la skiva inn for første snurr.

Og det blir bare bedre.

Godsakene når et høydepunkt midtveis i kongelåta Satan's Children, som helhetlig sett stjeler showet og litt til. Gitarriffet som kommer og går i denne låta er både kaldt og groovy, mens basstrommene turer frem både jevnt og trutt akkompagnert av hvesevokal fra øverste hylle - har Abbath fra Immortal vært en inspirasjonskilde her, mon tro? Uansett tror jeg mange komponister har noe å lære av Ancients herlige evne til å komme opp med gode låtstrukturer. De forskjellige partiene avløser hverandre på en forfriskende måte, noe som gir et inntrykk av at ting rett og slett passer sammen.

Det kanskje aller beste eksempelet på nettopp dette er det påfølgende sporet, Beyond the Realms Of Insanity, som på flere måter skiller seg ut fra det øvrige materialet på Proxima Centauri. Her er det lagt stor vekt på det pompøse og episke, noe som ikke bare passer låta veldig godt, men som også bidrar med noe enhver god skive er avhengig av: Variasjon.
Herfra og ut roer Proxima Centauri seg litt ned tempomessig, men intensiteten er der hele veien. Atmosfæren er til tider beundringsverdig, og det er kanskje nettopp her den klareste linken til band som Cradle of Filth kommer frem. Det males frem vakre så vel som skumle stemninger der synthen spiller en ikke helt tilbakeholden rolle, og for min del er det på noen av disse stedene ståpelsen jobber hardest. Monumentalt, mystisk, storslått og brutalt, resultatet er rett og slett imponerende.
De av dere som har vært borti Cradle of Filths The Graveyard By Moonlight vet hva jeg snakker om...

Man kan bare tenke seg hvor langt fremme i dagens Black metal scene Ancient kunne ha vært dersom de hadde hatt en tilnærmet like bra produksjon på de forrige skivene sine, sett i forhold til Proxima Centauri.
Denne gangen har bandet nemlig truffet spikeren på hodet opptil flere ganger, og Andy La Roques studio Los Angered med Jacob Hansen bak spakene passer bandet som hånd i hanske. Gitarlyden, og ikke minst trommelyden kler lydbildet på en herlig måte, mens vokalist Aphazel gjør en meget god jobb foran mikrofonen.

Når vi først er inne på temaet vokal må det også nevnes at jeg ikke er helt overbevist av bandets kvinnelige vokalprestasjoner. Deadly Kristin har (i tilegg til et noe... ahem, pussig pseudonym) en spesiell stemme som ikke kommer helt til sin rett på dette albumet. I enkelte passasjer fremstår vokalen hennes som tam og svak, og dette er helt klart noe bandet bør forbedre på neste album. At Proxima Centauri også kan fremstå som litt ensformig i lengden er heller ikke til å legge skjul på, men dette er mest som småplukk å regne. Få bassen litt lenger frem i lydbildet, legg på noen enda fetere spor, og det vil overhodet ikke være en umulighet at Ancient går helt til topps neste gang.

Så for å summere; Ancient fremstår i dag som et meget spennende band med et stort potensial, og det er tydelig at bandet har nytt særdeles godt av den nye tilveksten på trommer, Grom, som leverer varene så det holder - men hele tiden uten å overdrive. Proxima Centauri er en av årets overraskelser, og gledelig er det at et band som har holdt på helt siden 1993 endelig ser ut til å ha funnet formen for alvor igjen. Etter en godbit som denne ser jeg allerede med glede fremover mot neste utgivelse...

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
MJ Cole - Back To Mine - A Personal Collection For After Hours Grooving