Asleep Many Years In the Wood

The Anomoanon

CD (2002) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Far Oldham og de åtte ungene i skogen

Jeg gikk en tur på stien og følte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko-ko.

Av Bjørn Hammershaug

11.11.2002

The Anomoanon har gitt ut plater jevnt og trutt siden slutten av 90-tallet, uten å ha fått den oppmerksomheten de fortjener. Med tanke på Will Oldhams økende kultstatus bør nå turen være kommet til resten av denne unike familien. Ned Oldham er bandets sentrale medlem, både som vokalist/gitarist og låtskriver. Hans stemme er slett ikke fjern fra broder Will, men noe lunere og varmere i stilen enn broren. Han har likevel den samme svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom. Der deler brødrene noe av det vemodige preget til Jason Molina (Songs: Ohia) og Appendix Out.

Musikalsk er The Anomoanon ganske ukompliserte, som et countryrock-band fra de dype skogenes trailer-park fremstår de som en blanding av 70-talls Neil Young og Stones, Songs: Ohia og enkelte av Will Oldhams mange prosjekter - særlig Bonnie "Prince" Billys Ease Down the Road (2001) og Palace Music i tiden rundt Viva Last Blues (1995). Kvartetten har forøvrig med seg god hjelp på Asleep Many Years In the Wood, mest kjent er vel David Michael Curry (Willard Grant Conspiracy, Boxhead Ensemble) som med bratsjen sin blander seg inn i the Oldhams (Ned, hans nyfødte og gråtende sønn Sam, Paul, Will og Jennie).

Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en glitrende og ikke minst morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som Peter, Peter Pumpkin Eater og Solomon Grundy. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child's Garden of Verses. Asleep Many Years In the Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus. Åpningssporet Sixteen Ways og Ain't Skeert (vi er på landsbygda i Kentucky og Virgina, see...) etablerer raskt en "down-home"-stemning. Akkurat som på Ease Down the Road er det lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som Bluebird of Happiness og One That Got Away skaper en slags uformell white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som Sadie and Rudy og Complaint, komplett med en sur solo av Curry og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville, Kentucky til Nashville, Tennessee. Heldigvis.

Med hardere rockelåter legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze'n'roll-typen. For de som likte for eksempel Palace' Work Hard/Play Hard (fra Viva Last Blues) vil sikkert Kick Back og A Story være ypperlige låter, selv om det funker best når de finner melodien, som i smittende Tongue and Heart.

Noen rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.

Groovissimo

Tord Gustavsen Trio - Being There

Tord Gustavsen Trio bevarer det enkle og vakre, samtidig som nye dimensjoner bringes inn i samspillet.

Flere: