Genre:
Rock
Stiler:
Elektronisk / Indiepop
Spor:
Time Code
Gold Mine Gutted
Arc of Time
Down in a Rabbit Hole
Take It Easy (Love Nothing)
Hit the Switch
I Believe In Symmetry
Devil In the Details
Ship In a Bottle
Light Pollution
Theme From Pinata
Easy/Lucky/Free
Referanser:
Grandaddy
The Faint
Now It's Overhead
The Cure
Radiohead
Arcade Fire
The Postal Service
Se også:
Letting Off the Happiness - Bright Eyes (2001)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
I'm Wide Awake, It's Morning - Bright Eyes (2005)
I'm Wide Awake, It's Morning - Bright Eyes (2005)
The sophtware slump
På Conor Obersts andre plate for året lar han gitaren ligge, og plukker heller frem gamle synther og keyboards.
Del på Facebook26.01.2005
Digital Ash In a Digital Urn er forsåvidt et "modig" skritt av Conor Oberst. Platen forhindrer i det minste at han blir plassert som utelukkende en urban countryromantiker med kassegitar og skarp tunge. Her bruker han ikke gitar i det hele tatt, men krediteres med samples og keyboards. Dessverre synes det som den digitale prosessen har gått på bekostning av de gode låtene som dominerte I'm Wide Awake... Det er mulig de ligger og godter seg i bakgrunnen et sted, men Oberst, Mike Mogis & co sørger for å pakke dem litt for godt inn. En drøss folk er kreditert som bidragsytere, og i tillegg til en strykekvartett er det mange som driver med programmering av et eller annet slag. Dermed bobler denne platen av rytmer, effekter og lyder, men uten å finne den samme balansen som for eksempel Grandaddy har lykkes med. En av grunnene til det kan være at Oberst i stor benytter den samme gjengen som på sin akustiske plate, det vil si folk fra Saddle Creek-familien og band som Now It's Overhead, The Faint og Elected (samt et lite innhopp fra Yeah Yeah Yeahs Nick Zinner). Hadde han tatt med seg materialet til mer eksperimentelle elektrikere, kunne nok lydbildet også blitt mer interessant.
Mens I'm Wide Awake It's Morning står som en ung gutts umiddelbare møte med storbyen (Hei, Sondre Lerche, skal bli artig å se om den kjekke luggen din holder seg når du også skal bli en Brooklynite...) er Digital Ash in a Digital Urn en mer gjennomtenkt og bearbeidet plate. Tekstene er ikke like hvasse, og raseriet/desperasjonen som skinte gjennom der har her blitt erstattet av et mer livstrøtt britisk 80-tall som minner mer om Robert Smith og The Cure enn Bob Dylan, og som et forsøk på å tilnærme seg Radioheads elektroniske tilsnitt. Mer angrende i tonen ("skal slutte å drikke nå...") og mer melankolsk ("savner Omaha litt i blant...") savnes noe av den fandenivoldske spruten til broderplaten. Den umiddelbare stemningen der gjenspeilet seg også i et mer direkte lyrisk språk, mens Digital Ash har flere hemmeligheter både i språk og tone. Mens I'm Wide Awake... var gjennomført som album i sin helhet, er det et knippe låter som i første rekke løfter Digital Ash (Ship in a Bottle, I Believe In Symmetry). Disse øyeblikkene kommer i stigende antall utover her, og det er noe fengslende med det mørke, forstyrrede uttrykket som dominerer denne platen.
Hver sin smak, men jeg holder fortsatt en knapp på morgenstunden til Conor Oberst. Litt vanskeligere å svelge kan kanskje Digital Ash vokse seg større etterhvert, akkurat nå er to plater med Oberst en halv for mye.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Det ytres i denne anmeldelsen at Conor Oberst burde tatt med seg me eksperimentelle band på denne platen ek f.eks The Faint. Det finne knapt nok et mer nyskapende, og eksperimentelt band enn dette, og jeg kan ikke tenke meg et band som ville påvirke denne plata mer positivt enn nettopp The Faint. Dessuten kan jeg ikke tro at du har særlig kunnskap til Conor Oberst som artist når du mener det var modig av han å prøve noe nytt. Du e muligens ikke klar over hans engasjement i Desaparecidos, og Commander Venus, hvor spesielt førstnevnte ikke akkurat setter Oberst i faresonene for å utelukkende bli kalt en romantisk country-folkesanger.
Det har du helt rett i.
Omtale av Desaparecidos på groove: http://www.groove.no/html/review/71484593.html
Ellers var ikke mitt poeng om The Faint var nyskapende eller eksperimentelle det viktigste, men at samarbeidet føres med stort sett de samme folkene som han har jobbet med tidligere. Om andre hadde påvirket resultatet i særlig grad, se det er jo en annen sak. Det var bare en tanke.