Digital Ash In a Digital Urn

Bright Eyes

CD (2005) - Saddle Creek / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The sophtware slump

På Conor Obersts andre plate for året lar han gitaren ligge, og plukker heller frem gamle synther og keyboards.

Av Bjørn Hammershaug

26.01.2005

Digital Ash In a Digital Urn er forsåvidt et "modig" skritt av Conor Oberst. Platen forhindrer i det minste at han blir plassert som utelukkende en urban countryromantiker med kassegitar og skarp tunge. Her bruker han ikke gitar i det hele tatt, men krediteres med samples og keyboards. Dessverre synes det som den digitale prosessen har gått på bekostning av de gode låtene som dominerte I'm Wide Awake... Det er mulig de ligger og godter seg i bakgrunnen et sted, men Oberst, Mike Mogis & co sørger for å pakke dem litt for godt inn. En drøss folk er kreditert som bidragsytere, og i tillegg til en strykekvartett er det mange som driver med programmering av et eller annet slag. Dermed bobler denne platen av rytmer, effekter og lyder, men uten å finne den samme balansen som for eksempel Grandaddy har lykkes med. En av grunnene til det kan være at Oberst i stor benytter den samme gjengen som på sin akustiske plate, det vil si folk fra Saddle Creek-familien og band som Now It's Overhead, The Faint og Elected (samt et lite innhopp fra Yeah Yeah Yeahs Nick Zinner). Hadde han tatt med seg materialet til mer eksperimentelle elektrikere, kunne nok lydbildet også blitt mer interessant.

Mens I'm Wide Awake It's Morning står som en ung gutts umiddelbare møte med storbyen (Hei, Sondre Lerche, skal bli artig å se om den kjekke luggen din holder seg når du også skal bli en Brooklynite...) er Digital Ash in a Digital Urn en mer gjennomtenkt og bearbeidet plate. Tekstene er ikke like hvasse, og raseriet/desperasjonen som skinte gjennom der har her blitt erstattet av et mer livstrøtt britisk 80-tall som minner mer om Robert Smith og The Cure enn Bob Dylan, og som et forsøk på å tilnærme seg Radioheads elektroniske tilsnitt. Mer angrende i tonen ("skal slutte å drikke nå...") og mer melankolsk ("savner Omaha litt i blant...") savnes noe av den fandenivoldske spruten til broderplaten. Den umiddelbare stemningen der gjenspeilet seg også i et mer direkte lyrisk språk, mens Digital Ash har flere hemmeligheter både i språk og tone. Mens I'm Wide Awake... var gjennomført som album i sin helhet, er det et knippe låter som i første rekke løfter Digital Ash (Ship in a Bottle, I Believe In Symmetry). Disse øyeblikkene kommer i stigende antall utover her, og det er noe fengslende med det mørke, forstyrrede uttrykket som dominerer denne platen.

Hver sin smak, men jeg holder fortsatt en knapp på morgenstunden til Conor Oberst. Litt vanskeligere å svelge kan kanskje Digital Ash vokse seg større etterhvert, akkurat nå er to plater med Oberst en halv for mye.

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: