cover

Talkin' Honky Blues

Buck 65

CD (2003) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Rap / Country / Leftfield

Spor:
Leftfielder
Wicked and Weird
Riverbed 1
Sore
Protest
Riverbed 2
Exes
Roses and Bluejays
Riverbed 3
50 Gallon Drum
Riverbed 4
463
Riverbed 5
Killed by a Horse (instrumental)
Riverbed 6
Tired Out
Craftmanship
Riverbed 7

Referanser:
Sage Francis
cLOUDDEAD
Sketchie

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


På gjengrodde stier

Nærmest optimal blanding av leirbålrap og country. Buck 65 viser veien.

Mye har forandret seg de siste årene for Richard Terfry, alias Buck 65. Han har tilbrakt flere år i London og Paris, delvis forsaket hip-hop for country og blues, lest stabler med bøker og drukket litervis med spylevæske. Ut av dette kommer en ragget og rufsete kar, en slags blanding av Huckleberry Finn og Terje Vigen som bor i en elvebåt, omgir seg med døde fiolinister, løse kvinner og spøkelser i sumpene, og som får Tom Waits til å låte som Maria von Trapp. Resultatet har blitt en eksplosiv cocktail av rasende uavhengighetserklæringer, skriftemål og trosbekjennelser, den type album som kun kan lages etter årevis med prøving og feiling.

Buck 65 har kanskje røsket deler av hans hip-hop-røtter opp med roten til fordel for en mer introspektiv folk-rock-tilnærming, men han består som den samme gamle betrakteren, nomaden med beltereima full av beretninger, kuriositeter, moralprekener og leksjoner. Talkin Honky Blues har således blitt en 18-spors lang observasjon av menneskelig liv og virke, formidlet med en intens tilstedeværelse og enestående fortellerglede, enten det handler om utroskap (Tired Out), sjølingen (Bluejays and Roses) eller den klassiske kunsten å pusse sko (Craftsmanship).

Den viktigste bekreftelsen på Buck 65s kommersielle omfavnelse på Talkin Honky Blues er inkluderingen av en serie av tematisk like sanger som kretser rundt livet ved en elvebredde. Gjennom å behandle hvert spor som en konseptmessig gullåre skildrer Buck miljøet og settingen, forhindrer selvmordsforsøk, drukner i sumpen, forelsker seg i en havfrue og havner i pistolduell i en liten by ved bredden. De sju ulike sporene deler alle den samme lett dystre, men svakt nostalgiske atmosfæren, brakt til liv gjennom strykere, steelgitar, lyden av surklende, dryppende vann, og enkle beats- det hele til slående effekt.

Vidunderlig atmosfæriske Riverbed 3 er typisk for disse sporene. Her skapes et persongalleri som spenner vidt og som inkluderer en enøyd syklist "who never wears any socks", en fyr som "wears two watches at one time," samt "Big fat Nigel who works as a florist" og som er "openly gay and he looks like a tourist." Hvilket kaster lys over Buck 65s fremste styrke: Karakterutvikling. På samme måte som han har fjernet seg mer og mer fra typiske raptemaer, har Buck 65 også sluttet å produsere, i ordets enkleste form. I stedet for å grave etter samplinger, slik han tidligere gjorde, jobber han nå sammen med et band kalt Savant Guard (som sampler sine egne instrumenter) og et produksjonsteam kalt The Entity. Stilen er ikke langt unna hva de fleste Buck-fans vil være vant til, men instrumentbruken gir prosjektets helhetlige sound et mer personlig og organisk preg. Fra den ugjennomtrengelige, tunge stampinga på Leftfielder gjennom bassdansende dub på Sore og til nydelig akustisk gitar på Tired Out viser Talkin Honky Blues at Buck 65 har forlatt den til tider slappe undergrunnsproduksjonen for et mer voksent og raffinert syn på kunsten å lage beat.

Ta Roses and Bluejays, Bucks faderhyllest, som lett kunne blitt en emmen affære hadde det ikke vært for at sporet er slikt et uhyre av dystre, sugende beats, smygende slidegitarer og underfundige ordspill som viser vei inn til en mann hvis verden er ribbet for fremskritt og modernitet, og hvis nyheter kommer i form av værmeldingen. Eller hva med Tired Out, en bekmørk, høyst personlig fortelling om utroskap, svik og anger der Buck 65 rensker sin sjel for grums og uuttalt sinne?

Og likevel; punktet på Talkin Honky Blues der alle brikkene faller på plass innfinner seg med Sore, albumets fjerde spor. Jeg er ikke sikker på hvor mye Buck 65 har lyttet til Kaizers Orkestra den siste tida, men snuske meg om han ikke står der og hamrer på ei oljetønne?! Sore er først og fremst en ukomfortabel og naken oppvisning i rytme, rim og call-and-response. Utsagn som "the phone don't work and God's at a staff meeting" og "I look at my photo albums and all I see are strangers" gir låta tekstmessige dybder som sammen med ulike elementer elektronika, knusktørr perkusjon, drivende beats, scratching og stakkato rapping skaper noe tilnærmet et monster av et musikalsk testament.

Jeg kom en gang over noen som kalte Buck 65s musikk nerde-rap. Siden den gang har mannen levert en av de beste konsertene i Øya-festivalens historie med sin enestående blanding av beats, leirbålrap og stand-up show, og nevnte noen har forhåpentligvis satt Paperboys-viceren fast i halsen. Talkin Honky Blues har blitt hva Square bar bud om, og vel så det. Ikke alt på albumet er like vellykket, og den første halvdelen av albumet er sterkere enn siste del. Det skygger likevel ikke for det faktum at Talkin Honky Blues er blitt en uimotståelig skive, full av fortellerglede og livslyst, med referanser til store musikalske fortellere som Woody Guthrie, Bob Dylan, Johnny Cash, samt litterære størrelser som Henry James og Papa Hemingway. Buck 65 har oppdaget et medium mellom folk og rap, og har snudd skuffelsen over mangelen på nytenkning i hip hop til noe eget og personlig som går langt utenfor definerte sjangergrenser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

(V2)

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
Deradoorian - Mind Raft EP