Crimson II

Edge of Sanity

CD (2003) - Black Mark / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

...for she must never waken from her Crimson Sleep...

Dan Swanö gjør det meste selv på oppfølgeren til Crimson 7 år tidligere.

Av Håvard Lunde

Del på Facebook18.08.2006

På mystisk vis ble det stille fra Edge of Sanity etter utgivelsen av Cryptic i 1997. Bandet skilte lag med Dan Swanö året før, sannsynligvis grunnet uoverenstemmelser rundt turnering og musikalske retninger. I tillegg var Swanö hele tiden opptatt med å produsere plater for andre band i sitt eget studio, Unisound, samtidig som han prøvde å holde liv i sideprosjektene sine. Han la aldri skjul på at han mislikte å turnere, og når de andre gutta ville ut på veien skulle man tro det var en grei avgjørelse å ta.

Etter å ha gitt ut et par album med noen av sine andre prosjekter, blåste han igjen liv i Edge of Sanity på begynnelsen av årtusenet, men denne gang på egen hånd. Det som en gang hadde vært et av Söta Brors største death metal-band var nå enda et av Swanös mange prosjekter. Utfallet av dette kom i form av albumet Crimson II, som var betraktelig mer symfonisk og progressiv enn forgjengeren fra 1996. Swanö skrev all musikk selv, og teksten(e) ble skrevet av Clive Nolan (Ayreon, Pendragon etc.). Nok en gang dreier det seg om én enkelt låt, denne gang med en varighet på nøyaktig 43 minutter. For å gjøre det hele litt mer underlig er skiva delt opp i 44 (!) spor. En skulle tro dette skulle føkke opp helhetsinntrykket fullstendig, men skiva tar heldigvis minimal skade av det.

En mer utstrakt bruk av keyboards gjør plata til en svært atmosfærisk og symfonisk opplevelse. Produksjonen er glimrende, med fleskete trommer og cymbaler, massive og fyldige gitarer og herlig growlevokal! Dette med gitarlyden har etter hvert blitt et av kjennetegnene til Dan Swanö, og kombinert med det melodiøse er dette mer enn nok til å vekke følelser hos de som forelsket seg i forgjengeren. Gledelig er det også å høre at det har blitt flettet inn partier fra den første, selv om han har arrangert det annerledes. Mannen er i god stand til å videreutvikle gamle ideer, uten at det høres ut som et plagiat av seg selv.

Siden plata er oppdelt i såpass mange spor og underdeler er det vanskelig å trekke frem høydepunkter. Nolans forfatterier er av en annen verden, og jeg synes han gjør en svært god videreføring av konseptet fra den første plata. Skulle man ha noe å sette fingeren på måtte det bli at et såpass langt stykke musikk blir relativt hard kost, selv for den mest hardbalne fan av dødsmetall. Har du derimot et veltrent øre er det ingen sak å pløye seg gjennom både Crimson I og II, som i ettertid faktisk har blitt re-utgitt i dobbelt disk-format.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: