Marnie Stern

Marnie Stern

CD (2010) - Souterrain Transmission / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Med hodet først

Hakket mer tilgjengelig og hakket mer reflektert - Stern har med stor suksess vridd litt på lydbildet.

Av Isabella Greffel

Del på Facebook04.11.2010

Marnie Sterns forrige plate bar det lange og kronglete navnet This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That. En tittel som forsåvidt passet godt til Sterns eklektiske måte å bygge opp musikken på. Det var aldri snakk om en lettfattelig melodilinje, eller noe i nærheten av noe strømlinjeformet. Men med sin aggressive, og hodestupende tilnærming til rockemusikken traff hun en eller annen nerve hos tilhørerne.

Selv om gitarvirtuosens tredje plate har fått det enkle navnet Marnie Stern, må det ikke fordreies til at det nå er snakk om noe utpreget mer håndgripelig. Tiltross for noen finjusteringer er hun fremdeles hodestups på vei inn i en eller annen aggressiv galskap. Og fremdeles utfordrer hun gitaren og temposkiftene i alle himmelretninger. Som på forrige plate er det Zach Hill, den minst like eksentriske trommisen, som gir Sterns ambisiøse galskap den ekstra, drivende dimensjonen. Sammen har de utviklet en form som ved første ørekast kan virke helt håpløst innfløkt, lite gjennomtenkt og hodeløs, men som etter hvert setter seg som det reneste og skjæreste popinferno.

I all sin uhåndgripelighet er allikevel platen mer tilgjengelig og reflektert. Stern skal ha uttalt at hun med denne platen skulle være mer ærlig, og ikke gjemme seg bak gitarer og hylende vokaler. Derfor er det nå større innslag av rene melodilinjer, og Sterns vokal dukker oftere opp foran den hylende gitaren, samtidig innehar den en større grad av overbevisning og viktighet denne gangen. Lyden er i tillegg renere i snittet og hooksene sitter løsere og er ikke så bortgjemt. Utviklingen er påfallende lik, men langt fra like polert, som Wavves' overgang fra lo-fi shitgaze-punk, til punkpop.

Selv om låten Female Guitar Players Are The New Black vitner om popfeministisk girl power, er den utpregede girl power-mentaliteten fra forrige plate allikevel borte. Dette albumet er tidvis roligere og mørkere i drivet, og viser en ærligere og mer ettertenksom Stern – uten at det går på bekostning av særpreget hennes. For Ash handler etter sigende om en død ekskjæreste, og har en mye enklere inngang enn førstesporet på forrige plate. Kjennetegnet til Stern - at hun gjør ting på sin egen, komplekse måte, og at hun tør å prøve - er fremdeles den røde tråden i albumet. Selvfølgelig ender dette av og til med halvveis tryninger, men så er det også påfallende at nettopp denne hangen til å tørre er det som kjennetegner Stern.

Hun tør å prøve på det som anses som hodeløs galskap, men som blir genierklært når det lykkes. Veien mellom gal og genial er som kjent kort, og Stern balanserer som alltid på en knivsegg med sine halsbrekkende stunt. Men akkurat dette holder på lytterens oppmerksomhet, og med oppmerksomheten så åpner dørene til Sterns univers seg på vidt gap. Det er kanskje ikke helt perfekt, men har til gjengjeld en perfeksjonert råskap over seg. En råskap som gjør Sterns univers til noe helt eget og spesielt.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: