Pocket Revolution

dEUS

CD (2005) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vanlig

Nå er de tilbake, seks år etter forrige studioplate, og jeg lurer på hvor de ble av, alle de rare innfallene.

Av Morten Krane

Del på Facebook21.09.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

På glade fredagsettermiddager med frihet i blodet og øl i blikket har "Worst case scenario" i en årrekke vært en gjenganger i CD-spilleren min. Det som først og fremst får meg til å finne den fram igjen og igjen på nettopp fredager er så klart åpningssporet "Suds & soda" som med en livsbejaende energi slår fast at "Sometimes suds and soda mix OK with beer", før Tom Barman og vennene hans avslutter med en hodeløs utblåsning over ordene "Friday! Friday! Friday! Friday!". En perfekt måte å starte helgen på.

Det er selvfølgelig noe foruroligende ved et band som tar det greske ordet for "gud" som navn, og i tillegg insisterer på å stave det med bakvendt stor/liten bokstav-forhold. Man blir lett veldig skeptisk av sånt, og når sant skal sies er det grunn til å bli skeptisk bare når man hører at bandet er fra Belgia. Men dEUS lar seg ikke styre av regler eller fordommer, de er sitt eget univers med sin egen logikk.

Eller. De var det. En gang på 90-tallet.

Nå er de tilbake, seks år etter forrige studioplate, og jeg lurer på hvor de ble av, alle de rare innfallene. Hvor er fela de lånte av John Cale, gitarriffene de fikk av Captain Beefheart, låtstrukturene de stjal fra Pixies? Hvor er den hodestups ville sjangerhoppingen og – gudbedre - hvor er de gode låtene? De er i hvert fall ikke på "Pocket revolution".

Det starter på sett og vis bra. Introen til "Bad timing" består av en feedback-gitar i det fjerne og Tom Barmans egenartede stemme, og jeg nærmest venter på den grumsete eksplosjonen dette kan munne ut i. Men allerede der er det noe som skurrer. Har ikke stemmen hans blitt litt voksen, avslepen, skolert og kjedelig? Han har vel blitt gammel, han også. Innen resten av bandet har sneket seg med i lydbildet har alt som minner om egenart og originalitet forsvunnet. Neste låt starter nesten som noe fra en Josh Rouse-plate, og da er det klart at dEUS har beveget seg over på feil banehalvdel. Pen pop er rett og slett ikke deres felt. Resten av plata blir noe som bare suser forbi som litt irriterende bakgrunnsstøy, jeg gir opp nesten før jeg har begynt.

På en måte kunne jeg jo ikke vente annet. Det er et comeback, dette her, og det ville være urettferdig å forvente noe som kunne tangere kreativitets-rallyet "Worst case scenario", som inneholdt omtrent alle strømningene i indierocken i 1994 - gjerne i løpet av én låt. Det ville være urettferdig å kreve at de gjorde noe som var i nærheten av den mer neddempede, men like fullt fascinerende springende "In a bar under the sea" fra 1997. Men jeg hadde kanskje innerst inne håpet at de kunne levere noe som var omtrent som "The ideal crash" fra 1999.

Men på "Pocket revolution" finnes ingen "Sister dew" eller "Instant street", og bandet låter i grunnen omtrent som veldig mange anonyme indierock-band i 2005. Det mest eksperimentelle med "Pocket revolution" er kanskje en låt som heter "Sun ra" og et malplassert gospelkor i tittelsporet. Bortsett fra det er det veldig vanlig poprock, dette her.

Jeg kan forsikre deg om at "Worst case scenario" fortsatt ikke låter "vanlig".

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: