Everything Was Beautiful and Nothing Hurt

tompaulin

CD (2004) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Njaaa

Indiepop som skvetter fra seg i hjørner Velvet Underground, The Smiths, Pulp og Sonic Youth for lengst har pisset fra seg i.

Av Marius Asp

Del på Facebook06.06.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Det britiske bandet Tompaulin spiller for øyeblikket inn ei plate hjulpet av Jim Reid og Ben Lurie fra Jesus & Mary Chain, står det å lese i presseskrivet jeg holder i hånda. Interessant, og til en viss grad en pekepinn på hva "Everything was beautiful and nothing hurt" dreier seg om: Indiepop som skvetter fra seg i hjørner Velvet Underground, The Smiths, Pulp, Sonic Youth og nevnte psykokarameller for lengst har pisset fra seg i.

Dette er en samling singler - mange av dem kun tidligere utgitt på vinyl - fra perioden 1999-2002, sluppet på diverse små, engelske labler.

"Everything was beautiful and nothing hurt" er helt klart noe for de anglofile blant Pstereos leserskare. Selv synes jeg at kombinasjonen av kynisme og britisk cleverness som preger tekstene deres, ofte blir i det harskeste laget, på samme måten som Morrissey av og til tramper over streken og rett i klaveret. Måten bandet unisont synger "fat girl" på, for eksempel, blir liksom litt for ivrig. Som eksil-briten Morrissey har gruppa imidlertid et klart talent for låttitler ("Ballad of the bootboys", "My life as a car crash", "Give me a riot in the summertime").

Jarvis Cocker er et annet navn som er blitt nevnt i forbindelse med betraktningene rundt det vemodig vakre ved å gå til grunne i det nordengelske ødelandet - det blir litt som å sammenligne Kjell Halbing (måtte han hvile i fred) med Mark Twain, er jeg redd. Med Cocker som Twain, om det skulle være noen tvil.

Musikalsk handler det, som antydet, i stor grad om togreps-janglingen Lou Reed og Sterling Morrison perfeksjonerte så langt tilbake som 1967, ispedd enkelte garasje- og new wave-fakter. Mannlig og kvinnelig vokal (henholdsvis en veik Bobby Gillespie og en mindre elegant Sarah Cracknell) alternerer og harmoniserer som best de kan, og joda, det hele sviver av gårde ganske bra.

Men ikke så bra, egentlig.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: